Risikohåndteringsplan

1. Hva er en Risikohåndteringsplan

En risikohåndteringsplan beskriver konkret hva som skal gjøres dersom det oppstår en situasjon som kan ende med at en person utøver vold. I «Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri» er risikohåndteringsplan omtalt som et tiltak som burde være på plass hos alle pasienter med en forhøyet voldsrisiko. Risikohåndteringsplan er imidlertid ikke kun aktuelt for pasienter innlagt i sikkerhetspsykiatrien, men for alle som har et forhøyet voldspotensial.

Planen beskriver typiske situasjoner som historisk sett kan ha resultert i at pasienten utøver vold, samt sårbarhetsområder som kan fungere som triggere for voldsutøvelse. Videre beskriver planen konkrete tiltak som kan iverksettes dersom en av de beskrevne situasjonene/sårbarhetene skulle inntreffe for å forebygge eller unngå at situasjonen ender med voldsutøvelse. I risikohånderingsplanen finner man også informasjon om hvem som eventuelt skal kontaktes dersom en slik situasjon oppstår. Risikohåndteringsplanen utarbeides på bakgrunn av en strukturert klinisk voldsriskovurdering. Eksempler på slike voldsrisikovurderingverktøy er HCR-20 eller START, og det er faglig ansvarlig sitt ansvar å ta initiativ til utarbeidelsen av risikohåndteringsplanen dersom det er aktuelt.

Her finner du noen eksempler på situasjoner som kan omtales i en risikohåndteringsplan. Dette er situasjoner som historisk sett kan resultere i at pasienten utøver vold dersom det ikke blir iverksatt forebyggende og deeskalerende tiltak.

  • Situasjoner hvor pasienten må vente på tur – Dette kan være at pasienten må stå i kø på butikken, forsinket buss, kø i banken, kø eller behandlingstid på NAV og at pasienten må vente på sin tur til å gå ut å røyke når hen er innlagt i avdelingen. Dersom økonomi er et sårbarhetsområde for pasienten så kan venting knyttet til økonomi utgjøre en ekstra risiko.
  • Når pasienten får avslag på ønskede aktiviteter – Et eksempel på dette er at pasienten og personal er på et kjøpesenter for å kjøpe tøy til pasienten. Pasienten ønsker etter dette å spise middag på restaurant, men får avslag på dette da det ikke er planlagt inn i driften, og bespisningen vil gå utover personalet sin arbeidstid. Et annet eksempel kan være at pasienten får avslag på en planlagt permisjon, grunnet at pasienten fremstår i dårligere psykisk tilstand og har benyttet rusmidler den siste uken.
  • Situasjoner med korrigering av uønsket atferd – Eksempler på dette kan være korrigering av samtaleemne i et fellesmiljø hvor andre pasienter er tilstede eller oppfordring til å ivareta personlig hygiene. Korrigering av atferd kan oppleves veldig krenkende for pasienten, og dersom pasienten er sårbar for dette så kan situasjoner med grensesetting potensielt bli en situasjon som kan ende med voldsutøvelse.

Et sårbarhetsområde er noe et individ er ekstra sårbar for. Det kan være noe som gjør de provosert, noe som minner de om en tidligere ubehagelig hendelse eller andre ting. Eksempler på sårbarhetsområder kan være:

  • Personer – Dette kan være personer som har et konkret utseende som minner pasienten om noe traumatisk de har opplevd, for eksempel en overgriper. Det kan også være enekontakt med kvinner/menn, kontakt med barn eller kontakt med helt konkrete personer (for eksempel et familiemedlem, en bekjent eller en ansatt).
  • Fysisk kontakt – For noen kan fysisk kontakt oppleves invaderende, ubehagelig eller truende og potensielt trigge en voldshandling.
  • Grensesetting – Situasjoner med grensesetting kan være et sårbarhetsområde for en pasient. Det kan også være en situasjon som beskrives i risikohåndteringsplanen, da en situasjon med grensesetting kan ende med voldsutøvelse.
  • Kommunikasjonsproblem- Dersom pasienten har vansker med å forstå det som blir formidlet, eller opplever at hen ikke blir forstått så kan dette være et sårbarhetsområde for pasienten.
  • Risiko-kontakt – Dette kan være nærhet til farlige gjenstander eller trafikkerte områder. Dette da synet av den farlige gjenstanden potensielt kan trigge en voldshandling, eller at pasienten får en trang til å springe ut i veien dersom man går langs en trafikkert vei.
  • Rusmidler – Kan innebære tilgang på rusmidler, mangel på røyk eller annen rusmiddelabstinens.
  • Tilleggsområder – Dette kan være mangel på penger eller utfordringer med økonomien, høytider, å ha dårlig tid eller å ikke få nok søvn.

Informasjon om sårbarhetsområder er hentet fra VAFA (skjema for vurdering av aggressiv og farlig atferd) utarbeidet av Stål Bjørkly.

Tiltakene i risikohåndteringsplanen burde være knyttet til de situasjonene som er beskrevet i planen at kan resultere i voldsutøvelse. Under finner du eksempler på tiltak med utgangspunkt i situasjonene beskrevet over.

  • Kjent personal – Dersom pasienten skal i banken eller på nav, og har økonomi som en sårbarhet kan det være hensiktsmessig at det er et eller flere personal som pasienten kjenner godt og som pasienten er trygg på som blir med pasienten. Det er ofte hensiktsmessig å bruke trygt og kjent personal både i deeskaleringssituasjoner, ved grensesetting og formidling av avslag, da det kan oppleves mindre krenkende for pasienten dersom de kjenner personalet godt.
  • Planlegg sammen med pasienten – Dersom det er kjent at pasienten syns at det er utfordrende å vente på tur kan det være lurt å snakke om dette før man forlater avdelingen eller boligen. Forbered pasienten på at det kan hende at bussen blir forsinket, at det er kø på butikken eller kø i banken. Lag en plan med pasienten om hva pasienten selv og personalet kan gjøre dersom ventingen blir en realitet. Det å avklare forventninger knyttet til en handletur eller en tur på kjøpesenter før avreise kan også være lurt. Dersom man snakker med pasienten på forhånd får pasienten anledning til å si ifra om at hen ønsker å dra på restaurant og det gir kanskje en større mulighet til å planlegge dette. Dersom det ikke lar seg gjøre å dra på restaurant gir det å snakke om det på forhånd mulighet til å avklare problemstillingen i trygge rammer inne på avdelingen. Kanskje er det en mulighet å dra på restaurant en annen dag den uken.
  • Sett av nok tid – Dersom pasienten er sårbar for å vente og kanskje også blir ekstra sårbar dersom hen opplever at tiden er knapp kan det være lurt å planlegge inn ekstra tid. På denne måten kan personalet betrygge pasienten med at det er nok tid til å få gjennomført alt som skal gjøres på tross av at bussen blir forsinket, eller at det er kø på butikken.
  • Deeskalering – Under utarbeidelsen av risikohåndteringsplanen kan pasienten komme med innspill om hva hen tenker at kan bidra til å deeskalere en situasjon hvor pasienten blir sint og frustrert. I tillegg til pasienten sine innspill kan det også bidra at personalet har fått opplæring i deeskaleringsteknikker, for eksempel at de benytter et rolig toneleie og aktiv lytting for å roe ned situasjonen.
  • At personalet vet hvem som skal kontaktes – Dersom det oppstår en uønsket situasjon ute i offentligheten, utenfor sykehusområdet på tross av at alle tiltakene i risikohåndteringsplanen er forsøkt, er det viktig at personalet vet hvem de skal kontakte. Dersom pasienten får utfordringer med å forholde seg til avtalene, og nekter å bli med tilbake til avdelingen, kan det være tilstrekkelig å kontakte avdelingen å få bistand av flere personale. Dersom pasienten forsøker å rømme, lyktes med å rømme eller fremmer trusler om vold kan det være nødvendig å ringe politiet. Slike forhold burde formuleres i risikohåndteringsplanen slik at personalet vet hvem de skal kontakte i hvilke situasjoner.

2. Hvorfor bruke en risikohåndteringsplan

3. Hva er forskjellen på en risikohåndteringsplan og en kriseplan

Risikohåndteringsplanen skiller seg fra kriseplan ved at den kun beskriver konkrete tiltak knyttet til situasjoner hvor personen kan utøve vold. Den omtaler ikke krisesituasjoner eller forvarsler på forverring av psykisk lidelse slik som kriseplanen gjør, med mindre dette også er forvarsler på situasjoner som kan medføre voldsutøvelse. Derfor er ikke risikohåndteringsplanen en erstatning for kriseplanen, men et supplement dersom det vurderes at voldsrisikohåndteringstiltak er et behov.

4. Hvordan risikohåndteringsplanen kan bidra til å redusere bruk av tvang

Risikohåndteringsplanen reduserer bruk av tvang ved å iverksette tiltak før voldsrisikoen, og dermed eventuell bruk av tvang, realiseres. I risikohåndteringsplanen kan kommunikasjon og ikke-konfronterende strategier være beskrevet som tiltak, noe som kan roe ned en situasjon før det blir nødvendig å bruke tvang, eller hindre at det oppstår en situasjon i det hele tatt. Planen er individuelt tilpasset og tar høyde for pasientens egne forvarsler og triggere. Dette kan bidra til å skape trygghet og forutsigbarhet for pasienten, pårørende og helsepersonellet som jobber med pasienten.

5. Hvordan bruke risikohåndteringsplanen

Risikohåndteringsplanen utarbeides sammen med pasienten selv, pasienten sine nærmeste pårørende, og de instansene som er aktuelle for oppfølging av pasienten. Dette kan for eksempel være spesialisthelsetjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste inkludert fastlege, NAV og lokalt politi. For at risikohåndteringsplanen skal fungere optimalt må den oppdateres og ettersees jevnlig. Den burde ikke kun være et tema når pasienten er i forverring, men og et tema i friskere perioder.

Planen må utarbeides med utgangspunkt i den konteksten pasienten skal oppholde seg i. Dette kan for eksempel være en sikkerhetspsykiatrisk avdeling eller en akuttpsykiatrisk avdeling. I en utskrivelsesfase fra psykisk helsevern er det viktig at risikohåndteringsplanen tilpasses tilværelsen i kommunen, da håndtering av voldsrisiko i kommunale botiltak har andre betingelser enn inne på en psykiatrisk sengepost. Planen må være tilgjengelig for alle som jobber rundt pasienten, og et eksempel på hvordan dette kan gjøres er å lagre planen i pasienten sin journal som kritisk informasjon. Helsedirektoratet har utarbeidet en mal for risikohåndteringsplan som kan fylles ut og tilpasses den enkelte pasient.

6. Kilder