I denne månedens utgave av «fagfolk forklarer» har vi snakket med spesialsykepleier Ritva Kyrrø Jacobsen. Hun ha nylig disputert med sin doktorgrad om Åpen dialog i nettverksmøter som er en terapeutisk tilnærming som retter fokuset på behovene til pasienten og pasientens sosiale nettverk. Behandlingen foregår gjennom nettverksmøter der pasienten inviterer med seg personer fra sitt sosiale nettverk.
Hovedfokuset i dialogen er å hele tiden følge opp de problemstillingene pasienten og det sosiale nettverket selv tar opp, og sammen finne løsninger for krisen som har oppstått. Nettverksmøtene blir ledet av to nettverksmøteledere, og gjennomføres med pasienten, pasientens sosiale nettverk, og fagpersoner tilstede.
Hva handler forskningen om?
Mitt doktorgradsarbeid er en del av et større forskningsprosjekt der formålet var å lære opp klinikere i den relasjonelle og behovsbaserte tilnærmingen «åpen dialog». Forskningsprosjektet ble styrt gjennom en forskningsleder og en prosjektgruppe. Forskningsleder var professor Bengt Erik Karlsson, som også bidro i gjennomføringen av intervjuer, analyser og artiklene som er blitt publisert i doktorgradsarbeidet. I studien undersøkte vi erfaringene til klinikere med å praktisere og utvikle «Åpen dialog» i offentlige psykiske helsetjenester i Norge.
Studien ble gjennomført ved fire enheter i spesialisthelsetjenesten, og to enheter i kommunehelsetjenesten, og omfattet 42 klinikere, 353 pasienter, deres sosiale nettverk og andre fagfolk. Innsamling av data er gjort ved hjelp av både kvalitative og kvantitative metoder. Vi intervjuet klinikere og brukte semistrukturerte spørreskjemaer i evalueringen av opplæringsprogrammet og strukturerte spørreskjemaer der klinikerne skåret sin egen troskap til «Åpen dialog» når de ledet nettverksmøtene. Alle pasienter, deres sosiale nettverk og andre fagfolk som deltok i nettverksmøtene fikk muligheten til å skåre sin opplevelse og erfaring med nettverksmøtet gjennom FiT-skjemaer. FiT står for Feedback informerte Tjenester, som er en måte å innhente systematiske tilbakemeldinger fra personene et tiltak har til hensikt å hjelpe, for å kontrollere om tiltaket faktisk har ønsket effekt.
Hva viste forskningen?
Studien viser til ulike funn ved utviklingen. Dette inkluderer organisatoriske utfordringer, klinikernes faglige og personlige utviklingsprosesser, et utvidet samarbeid med familiene, og nettverksmøtedeltakernes begeistring med å delta i nettverksmøter der de opplevde seg forstått, respektert, og fikk snakke om det som var viktig for dem. Forskningsstudien viser at «åpen dialog» som tilnærming bidrar både til en endring i grunnlagsforståelsen av behandling og et mer likeverdig samarbeid mellom pasienter og deres sosiale nettverk.
Hvorfor er dette viktige funn?
De offentlige psykiske helsetjenestene har ikke vært flinke nok til å involvere pasienter og pårørende i behandling. Det kan vi ikke fortsette med. «Åpen dialog» er en tilnærming som ivaretar bruker- og familieperspektivet, fremholder et likeverdig samarbeid og er godt tilpasset menneskerettighetene. Funnene våre viser at ved å invitere til samarbeid gjennom «åpen dialog» i nettverksmøter, så endres dynamikken mellom de som yter og de som mottar helsehjelp. Pasienter og familiene blir mer engasjerte og tar aktivt del i beslutningene rundt behandlingen.
På hvilken måte tror dere forskningen kan bli nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
Vår forskning bidrar til å vise frem en tilnærming som evner å møte mennesker i krise på en bedre måte enn det tradisjonell behandling gjør. Studien tydeliggjør viktigheten av å involvere pasienter/brukere og deres familier aktivt i behandlingen, og at denne samarbeidsformen gir endringer i form av økt samarbeid og tilfredse brukere. Klinikerne selv beskriver sin egen utvikling i «åpen dialog» som en dannelsesreise. En slik endring i oppfattelse av egen rolle og samarbeid kan være med å bidra til å forme fremtidens helsetjeneste i en mer dialogisk, relasjonell og behovsrettet retning.
Hvordan kan forskningen bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
Ved å involvere pasienter og deres familier i planlegging og gjennomføring av behandling, så sørger man for at ulike perspektiver blir løftet, diskutert og hensyntatt. Dette øker sjansene for at tiltakene i behandlingen er mest mulig i tråd med pasientens egne ønsker. Det vil være med på å fremme individets selvbestemmelsesrett, bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang.