I denne månedens utgave av «Fagfolk forklarer» har vi snakket med sykehusprest og forsker Kjetil Moen, aktuell med boken «Omsorg og tvang: En eksistensiell og psykososial narrativ studie av helsepersonell innen psykisk helsevern».
Boken trekker teppet til side og viser hvordan tvangsbruk farges av alt fra uforutsigbare situasjoner og personlig kjemi til kollegial lojalitet – og hvorfor den som må gripe inn ofte kjenner maktesløshet snarere enn makt.
Hva handler boka om?
Boken undersøker og analyserer helsepersonells erfaringer av å utøve tvang, samt hvordan erfaring og praksis påvirkes av egen biografi, avdelingskulturer, men også den offentlige samtalen om tvang. Den hviler på mitt eget post-doc prosjekt, hvor jeg dybde-intervjuet ansatte på fire forskjellige sykehus, både de som forordner tvangen – psykiatere og psykologspesialister, og de som faktisk og fysisk utøver den – sykepleiere og miljøpersonale med ulik fagbakgrunn.
Kan du fortelle litt om prosessen bak boken?
I rollen som sykehusprest har jeg gjennom mange år lyttet til både pasienters og ansattes fortellinger om tvangsbruk, noe som alltid gjør inntrykk og var en viktig motivasjon for prosjektet. En annen motivasjon var at det til tross for likelydende lovgivning er ulik tvangspraksis, også mellom avdelinger. Det inspirerte meg til å undersøke subjektive og kontekstuelle faktorer som kan påvirke yrkesutøvernes erfaring av tvangsbruk, noe som er underbelyst i forskningen.
Hvorfor er denne boken viktig?
Boken er viktig fordi den får fram kompleksiteten ved tvangsbruk, som i den offentlige samtalen ofte blir forenklet og polarisert. For å forstå hvor skoen trykker i forhold til tvang i psykisk helsevern så må vi ha kunnskap om hva som skjer i, og mellom, yrkesutøverne som har skoene på, noe boken bidrar med. Det er kunnskap med relevans for kvalitet og pasientsikkerhet, og for arbeidshelsen til de ansatte.
På hvilken måte tror du boka kan bli nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
Boken gir et sjeldent innblikk bak den profesjonelle fasaden. Den gir innsikt i ansattes
beveggrunner, og hvordan tvangsbruk påvirkes, ikke utelukkende av lover og regler, men av faktorer som uforutsigbarhet, personlig kjemi, og kollegial lojalitet, samt ofte ledsages av avmakt heller enn følelse av makt hos tvangsutøverne. Boken kan fungere både som et vindu og et speil, ikke bare for helsepersonell, pasienter og pårørende, men også politikere og publikum.
Hvordan kan boka bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
Boken kan bidra i den retningen nettopp gjennom at speiler kompleksiteten i psykisk helsevern, og viser hvordan beslutninger om tvangsbruk ikke alltid er strengt faglige. Det krever en løpende og nysgjerrig refleksjon om andre forhold – subjektive, relasjonelle og kontekstuelle faktorer – som kan påvirke tvangssituasjoner. Det er enklere sagt enn gjort, krever vilje, tid og rom, men er helt nødvendig for å understøtte pasienters autonomi og redusere urettmessig bruk av tvang.
Mer informasjon om boken finner dere her:
https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-73845-6