Frivillighet og tvang ble i oktober 2022 forespurt å komme med innspill til ekspertutvalget angående innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse i psykisk helsevernloven 2017. I korte trekk gikk vårt høringssvar ut på at vi har svært begrensede data for hvordan samtykkekompetanse forstås og administreres, og hvilke konsekvenser dette eventuelt har for pasienter, pårørende, helsevesenet og samfunnsvernet. På bakgrunn av dette anbefalte vi Helsedirektoratet at før en igangsetter revisjon av lovverket, er det nødvendig med en kartlegging av aspektene av samtykkekompetansebegrepet.
Vi fremmet at et naturlig startpunkt kunne være å undersøke primærlegenes forståelse av samtykkebegrepet og hvordan dette påvirker klinisk praksis og tvungen behandling.
På bakgrunn av vårt høringssvar ble vi forespurt å gjennomføre undersøkelsen vi foreslo i høringssvaret. I mars 2023 gjennomførte vi undersøkelsen for fastleger sammen med Norsk forening for allmennmedisin. Undersøkelsen besto av et spørreskjema som ble sendt til 8 000 medlemmer av Norsk forening for allmennmedisin. Totalt 829 medlemmer besvarte undersøkelsen. Flertallet var fastleger med spesialisering i allmennmedisin. Responsraten for undersøkelsen er forholdsvis lav, men respondentene var bredt sammensatt.
Resultatene fra undersøkelsen fremgår av utvalgets rapport i kapittel 9:
«Resultatene viser at om lag halvparten av respondentene hadde fem eller færre henvisninger for innleggelse til psykisk helsevern i løpet av et år. Svarene i undersøkelsen indikerer likevel stort sett god forståelse av samtykkekompetansevilkåret, men det er også svar som antyder praksis som ikke er helt i tråd med regelverket. Videre viser undersøkelsen at det er ulike tilnærminger til selve gjennomføringen av kompetansevurderingen. Noen ser hen til FARV. Noen har laget sin egen metode. Flertallet beskriver kompetansevurderingene som tidkrevende og 89 prosent innhentet komparentopplysninger i vurderingen. Til sammen har over 90 prosent av respondentene svart at vurdering av samtykkekompetanse er vanskelig, og de fleste ønsker mer opplæring.
Flere enn 80 prosent av respondentene i undersøkelsen mente at kravet til samtykkekompetanse er viktig for pasientens rettsikkerhet, men samtidig viser også undersøkelsen at respondentene er usikre på om samtykkebestemmelsen gir riktigere tvangsbruk. To av tre mente også at kravet gjør det vanskelig å gi god behandling til de sykeste og mer enn halvparten svarte at samtykkevilkåret gjør det vanskelig å legge inn pasienter på tvunget vern. Av de respondentene som hadde erfaring fra allmennmedisin før innføringen av 164 samtykkevilkåret i 2017 (76 prosent), mente flertallet at kravet til samtykkekompetanse har ført til at flere pasienter skrives ut før de er ferdigbehandlet og at det har blitt flere «svingdørspasienter». Mer enn halvparten mente også at det nye vilkåret hadde betydd lite for egen henvisningspraksis. Bare 13 prosent mente at de brukte farevilkåret oftere enn før 2017.
Utvalget er oppmerksom på at responsraten for undersøkelsen er liten (10 prosent). Det er derfor usikkert om den gir et representativt inntrykk, men det er utvalgets vurdering at resultatene er i henhold til det bildet som også tegnes gjennom skriftlige innspill og andre studier.»
I rapporten slår ekspertutvalget fast at innføringen av samtykkekompetansekravet i 2017 ikke ble godt nok implementert, og at bruken av tvang har økt siden 2017. Som et motsvar på dette har utvalget fremmet flere anbefalinger i rapporten. De mener blant annet at for å forebygge tvang og alvorlige hendelser må man styrke dagens behandlingstilbud. Utvalget foreslår derfor en opptrapping av psykisk helsevern, og at tilgangen til helsehjelp må styrkes, herunder frivillige behandlingsalternativer og sengeplasser. Bedre behandlingstilbud gir et bedre samfunnsvern. Videre foreslår utvalget at begrepet «samtykkekompetanse» endres til «beslutningskompetanse». Mæland påpekte i pressekonferansen at de ikke har en forventning om at begrepsendringen kommer til å forandre praksis, men at de anser beslutningskompetanse som en mer treffende beskrivelse. Beslutningskompetanse synliggjør at personens selvbestemmelsesrett omfatter både samtykke til, men også retten til å nekte helsehjelp. Utvalget kommer også med en rekke anbefalinger og tiltak knyttet til pårørendeinvolvering, blant annet å styrke kompetansen hos helsepersonell og sikre rutiner og prosedyrer for pårørendearbeid. Andre viktige forslag er økt fokus på brukermedvirkning og beslutningsstøtte, der utvalget ønsker å implementere nasjonale faglige råd om forebygging av tvang i psykisk helsevern, og øke forskning på frivillige behandlingsalternativer.
Vi i Frivillighet og tvang mener at ekspertutvalget har gjort en grundig jobb i utarbeidelsen av rapporten, hvor de har hentet inn flere ulike innspill og perspektiver. Vi synes at ekspertutvalget kommer med flere gode forslag, særlig at tilgangen til helsehjelp og tilgangen til behandling forsterkes. Frivillighet og tvang ser fram til departementets sitt videre arbeid med rapporten.