I denne utgaven av Fagfolk forklarer har vi snakket med seniorrådgiver Mona Iren Nilssen i SIFER Nord om en ny rapport hun har utarbeidet sammen med kollegaer. Rapporten undersøker hvordan innsatte følges opp etter bruk av makt, isolasjon og tvangsmidler i norske fengsler, og peker på behovet for mer systematisk oppfølging – blant annet i form av evalueringssamtaler etter slike hendelser.
Nilssen har over 20 års erfaring fra kriminalomsorgen, blant annet som fengselsbetjent, aspirantveileder og teamleder for en rusmestringsenhet, og arbeider i dag blant annet med fagnettverk for psykisk helse og rus i fengsel i region nord.
Hva handler prosjektet om?
I dette prosjektet har vi undersøkt hvordan innsatte følges opp etter bruk av makt, isolasjon og tvangsmidler i fengsel. Vi har intervjuet både innsatte og ansatte for å få kunnskap om hvordan oppfølgingen oppleves i praksis. Målet har vært å undersøke om det kan være et behov for en mer strukturert evalueringssamtale i etterkant av slike hendelser.
Kan du fortelle litt om prosessen bak prosjektet?
Prosjektet startet med et ønske om mer kunnskap om hvordan innsatte følges opp etter bruk av tvangstiltak i fengsel. Samtidig så vi til psykisk helsevern, hvor ettersamtaler etter tvang brukes for å gi pasienter mulighet til å snakke om hendelsen, øke forståelsen av hva som skjedde og forebygge nye situasjoner. Vi gjennomførte derfor kvalitative intervjuer med innsatte og ansatte i flere fengsler for å undersøke hvordan oppfølgingen praktiseres og oppleves.
Hvorfor er dette prosjektet viktig?
Bruk av tvangstiltak vil for de fleste være belastende, både for den som utsettes for det og for ansatte som må gjennomføre tiltaket. Hvordan hendelsen følges opp i etterkant kan ha stor betydning for relasjon, trygghet og tillit. Å undersøke om det er behov for eller ønske om en strukturert samtale etter slike hendelser kan gi økt innsikt i hvordan oppfølgingen bør være. En slik samtale kan bidra til å rydde opp i misforståelser, gi rom for refleksjon og forebygge nye hendelser.
På hvilke måte tror du prosjektet kan bli nyttig for helsepersonell, ansatte, innsatte og pårørende?
Prosjektet synliggjør erfaringer og behov fra både innsatte og ansatte. Det kan bidra til at ansatte får et tydeligere verktøy for oppfølging etter krevende hendelser, og at innsatte opplever å bli lyttet til. For helsepersonell og pårørende kan prosjektet gi bedre forståelse av hva som skjer etter bruk av tvang, og hvordan videre oppfølging kan støtte den enkelte.
Hvordan kan prosjektet bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
Prosjektet viser at det kan være nyttig å evaluere hendelser som involverer tvangstiltak. Når slike hendelser gjennomgås i etterkant, kan både innsatte og ansatte få bedre forståelse av hva som skjedde og hvorfor. Det kan styrke relasjon, kommunikasjon og gjensidig forståelse. Over tid kan dette bidra til mer samarbeid, tidligere konfliktdemping og redusert behov for inngripende tiltak.
Hva viste funnene i intervjuene?
Funnene viser at oppfølging etter tvangstiltak i dag er tilfeldig og ustrukturert, og ofte begrenset til praktiske behov fremfor emosjonell bearbeiding og refleksjon. Innsatte opplever tvangstiltakene som psykisk belastende, preget av ensomhet, frykt og tap av kontroll, og etterlyser forklaring, støtte og mulighet til å medvirke.
Ansatte beskriver et arbeid preget av tidspress, lav bemanning og manglende rutiner for oppfølging. Både innsatte og ansatte peker på at evalueringssamtaler kan bidra til læring, forebygging og relasjonsbygging, men understreker behov for klare rammer, opplæring og ledelsesforankring.
Rapporten i sin helhet kan du lese her: