Siden årsskiftet har vi sett en dramatisk økning i antall drap begått i Norge. Hva vet vi om utviklingen av antall gjerningspersoner som er utilregnelige?
Vi har tatt en prat med vår SIFER-kollega, Hilde Dahl. Hun er i gang med et større forskningsprosjekt på drap i Norge og har blant annet skrevet artikkelen “Ser vi en økning i antall utilregnelige drapspersoner?”
I denne artikkelen undersøker Hilde en interessant hypotese:
“Det har over lengre tid vært en økning i antallet drap begått av utilregnelige personer som en følge av nedbyggingen av psykiatrien”.
Hva handler artikkelen om?
Denne artikkelen ser på utviklingen i andel gjerningspersoner som er funnet utilregnelige i drapssaker i Norge, med bruk av data fra periodene 1955-1982 og 2007-2020. Den er en del av et større forskningsarbeid jeg er i gang med, på nettopp drap i Norge. Dette er et underprioritert forskningsfelt, med mangel på kontinuitet og helhet i data. Det til tross for at vi har lave drapstall og er et lite land.
Hva viste forskningen?
Forskningen viste at det faktisk har skjedd en økning i andelen drapspersoner som vurderes å være utilregnelige. Med små tall og store årlige variasjoner er det likevel et komplisert bilde. Den totale perioden som drøftes, 1955-2020, hadde en nokså konstant utilregnelighetsregel. Det vil si at det ikke er i jussen vi kan finne svaret på økningen. Artikkelen drøfter den mer sannsynlige årsaken, som er nedbyggingen og omorganiseringen av psykiatrien.
Hvorfor er dette viktige funn?
Jeg ser dette som et viktig symptom på at dagens psykiske helsevern, men marginal bruk av døgninnleggelse og kortest mulig pasientforløp, har vært særlig uheldig for de pasientene som har komplekse og alvorlige psykiske lidelser, kanskje også med rusbruk i tillegg. For denne gruppen er det vanskelig å nyttiggjøre seg av tjenestene som finnes, og ofte vanskelig å forstå eget behov for hjelp og behandling. De faller mellom alle stoler.
På hvilken måte tror dere forskningen kan blir nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
Denne artikkelen har ikke direkte nytte for behandling eller tjenester, men kan si noe om viktigheten av at syke personer får tilstrekkelig helsehjelp og at pårørende lyttes til og ivaretas. Den sier også noe om viktigheten av godt samarbeid mellom ulike sektorer og tjenester. Ofte er slike drap sluttpunkt for helsehjelp som er kommet til for kort, der pasienten har sagt nei og de pårørende ikke er tatt på alvor.
Hvordan kan forskningen bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
Det er et vanskelig spørsmål. Først og fremst tror jeg vi trenger en mer nyansert diskusjon om begrepet tvang. Går vi hundre år tilbake var dette begrepet i større grad forbundet med mekaniske tvangsmidler og isolasjon, men ikke innleggelse i seg selv. En utvikling i retning av at flere og flere dømmes til behandling er ikke et gode for pasientene eller samfunnet. Da flyttes alvorlig psykisk sykdom over til justissektoren.