Hva har arkitektur å si for hvordan vi behandler mennesker i psykisk helsevern?
Øyvind Thomassen er professor i moderne samfunnshistorie ved NTNU, Institutt for historiske fag, Seksjon for moderne samfunnshistorie, og tilknyttet Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved St. Olavs hospital.
I dette intervjuet forklarer han hvordan byggenes utforming både kan støtte opp under frivillighet og medvirkning – eller skape rammer som gjør det lettere å gripe til tvang.
Kan du fortelle litt om din bakgrunn og hvordan du har jobbet med utforming av bygg i psykisk helsevern?
Først må det sies at jeg er historiker og har forsket på sikkerhetspsykiatri i snart 20 år. I forskningen min ble jeg tidlig oppmerksom på at utformingen av bygg for psykisk helsevern er svært viktig for alle aspekter ved pasientenes innleggelse i institusjon. Kort sagt er interessen min knyttet til hvordan arkitekturen på den ene siden er en form for «manual» for hva som skal foregå i byggene, både når det gjelder behandling, regulering av atferd, hvordan dagliglivet skal oppleves best mulig osv. På den andre siden ser vi at alle aktørene i slike bygg, fra hvert sitt perspektiv, kontinuerlig «forhandler» med hverandre, og med de fysiske omgivelsene, om hvordan slike bygg skal fungere best mulig.
Hvordan har psykiatriske bygg tradisjonelt vært utformet i Norge – og hvordan har det påvirket pasientene?
Det er mange idealer og hensyn som har vært medvirkende i ulike perioder til hvordan helsebygg skal utformes. Det to hovedmodellene for asylpsykiatrien fra midten av 1800-tallet og fram til andre verdenskrig var det vi kan kalle sentralbyggmodellen, for eksempel Reitgjerdet, Sanderud, Blakstad, med et stort hovedbygg, der alle pasientene var delt inn i ulike avdelinger under samme tak. Den andre var paviljongmodellen der ulike pasientkategorier var i ulike bygg spredt ut over et område, eksempelvis Østmarka sykehus. Etter krigen ble nye institusjoner bygd i en funksjonalistisk stil med fokus på effektivitet og kontroll. Lokaliseringen i landlige omgivelser hadde både et behandlingsmessig aspekt og et kontroll- og sikkerhetsaspekt.
Hva opplever du som de største utfordringene i dagens bygningsmasse når det gjelder å gi pasienter trygghet og medvirkning?
Det er et stort spørsmål som ikke har et enkelt svar. Ulike pasientgrupper og enkeltpasienter må ha ulike tilpasninger. Ofte vil dette være en vurdering som er et kompromiss mellom hensynet til pasientens trygghet og medvirkning og hensynet til samfunnssikkerheten. Det ideelle er at pasientene møter en institusjonell ramme som er mest mulig lik den måten vi alle organiserer hverdagslivets meningsfulle aktiviteter på, som arbeid, fritid og sosialt liv. Dette har i over 200 år vært idealet for best mulig behandling i psykisk helsevern.
På hvilken måte kan arkitektur bidra til å redusere bruk av tvang og styrke frivillighet i behandlingen?
Det viktigste er at tilgangen til tvangsmidler ikke bygges inn i arkitekturen, slik at det blir en ureflektert og automatisert handling for personalet å gripe til tvangsmidler. Tilgangen til tvangsmidler bør være organisert slik at det kreves en reflektert og gjennomtenkt beslutning hver gang slike midler må brukes.
Kan du gi eksempler på arkitektoniske grep som kan gjøre hverdagen bedre både for pasienter og ansatte?
Når det gjelder den indre arkitekturen er mitt inntrykk at det de siste årene har vært stor bevissthet om å organisere bygningene på en måte som gjør hverdagen bedre og tryggere både for pasientene og ansatte. I hver minste detalj bygges det på egne erfaringer og det hentes inn erfaringer fra nasjonalt og internasjonalt. Dette er en kontinuerlig prosess og det er de som bruker bygningene, pasienter og behandlingspersonell, som er de beste til å høres om dette.
Hvis du skal gi ett råd til de som planlegger nye psykiatribygninger i dag – hva bør de legge mest vekt på for å fremme frivillighet?
Helsebygg skal etter mitt syn symbolisere sivilisasjon, vitenskap, humanitet og samfunnets vilje til omsorg. Jeg er opptatt av at bygningsmassens arkitektoniske utforming bør ha et demokratisk uttrykk, dvs. at den inviterer samfunnet omkring til å være nysgjerrige på hva som foregår i disse byggene. Det er viktig både for å avmystifisere feiloppfatninger i samfunnet om psykisk helse, og invitere til kontroll og innsyn i hva som foregår på innsiden av bygningene. Det tror jeg er det viktigste grepet for å skape en behandlingskultur som forebygger illegitim tvangsbruk og fremmer frivillighet. Når det gjelder den ytre arkitekturen observerer jeg dessverre at det i dag tenkes det for mye i retning av fengselsarkitektur når nye bygg skal bygges for psykisk helsevern.
Vil du lære mer om arkitekturens rolle i psykiatrisk helsevesen?
Klikk på lenkene nedenfor for å lese mer om temaet.
Asylum Architecture – TheTimeChamber
Echoes of Forgotten Asylums: Designing Spaces for Unseen Futures – RTF | Rethinking The Future
Architectures of Asylum : Ayham Dalal