I marsutgaven av Fagfolk forklarer møter vi Elisabeth Cecilie Klæbo Reitan, som nylig har disputert for ph.d.-graden i helsevitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.
I avhandlingen undersøker hun erfaringene til både pasienter og behandlere med det som tidligere ble kalt medikamentfri behandling i psykisk helsevern, nå omtalt som recoverybasert behandling.
Gjennom kvalitative intervjuer gir studien innsikt i hva som ligger bak ønsket om slike behandlingstilbud, hvordan de oppleves i praksis, og hvilke muligheter og utfordringer de kan innebære for pasienter og fagfolk
Hva handler forskningen om?
Hva som ligger bak ønsket om å få behandlingstilbudet som het medikamentfri behandling, som nå heter det recovery basert behandling, hva og hvordan opplevdes behandlingstilbudet de fikk og hva tenker fagfolk om behandlingstilbudet.
Hva viste forskningen?
Bak ønsket om å få denne behandlingen, ligger en motivasjon om å få et så godt liv som mulig. Pasientene referer til behandlingserfaringer, erfaringer med medikamentell behandling, sykdomsutvikling, sosiale roller samt erfaringer fra oppveksten på hvordan en har blitt sett.
Det beskrives rammer som muliggjør skreddersøm blant annet knyttet til nedtrapping, men som også kan være utfordrende. Det er fokus på relasjonelle erfaringer, forløpstenkning, nettverk, motivasjon og egenmestring.
Behandlere beskriver at rammene gir muligheter en sjelden finner i behandlingssystemet som også kan by på rolle-utfordringer. De beskriver sterk motivasjon hos både pasienter og behandlere, rammer som muliggjør, relasjonsfokus og nettverksfokus.
Hvorfor er dette viktige funn?
Oppmerksomheten rettes mot både pasienter og behandlere og hvordan de jobber med det dypt menneskelige, kanskje eksistensielle, innenfor rammene av dagens helsevesen. Her har en spesielt opptatt av pasientens valg og -prosess. Rammene, og tanken bak dem, kan ha stor betydning for hva som skjer innenfor dem. Rammer bør ikke utelukkende være organisatorisk og økonomisk fundert.
Funnene nyanserer bildet av hvem som ønsket seg behandlingen og hvordan den ble oppfattet. Samtidig problematiserer funnene hva den profesjonelle rollen kan være.
På hvilken måte tror dere forskningen kan blir nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
Arbeidet er en bevisstgjøring om betydningen av dialog, motivasjon, utholdenhet og aktivt forhold til behandling. Å ta valgene om hva som er riktig for en selv kan være tungt og er ofte kompromiss. Ikke alle velger å jobbe mot medikamentfrihet. For noen er omkostningene for store. For noen er det snakk om å klare seg på minst mulig medisiner.
Hvordan kan forskningen bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
Motivasjon, egenmestring, rammer som muliggjør relasjonelt arbeid over tid, pasientforløp og nettverksarbeid, betoning av den enkeltes valg. Dette er noe som pekes på. Behandlingen er frivillig. likevel kan det som nevnes være relevant for økt frivillighet: Godt samarbeid mellom pasient- , ansatte – og behandlingssystem med fokus på dialog som rommer ambivalens, autonomi og være i prosess over tid kan gi grunnlag for å velge – og dermed kanskje også for økt frivillighet.
Doktorgraden finner du i sin helhet her:
https://nva.sikt.no/registration/0199b985f318-b83de7ea-331f-4fc0-b5bf-f0b2fbcdf8b3