Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, men før hun ble fagperson, var hun selv pasient. Som femtenåring tilbrakte hun halvannet år på en psykiatrisk ungdomsavdeling, hvor tvangsbruk preget hverdagen. Erfaringene fra denne tiden danner grunnlaget for boken Instukid, der hun kombinerer personlig erfaringer med faglig refleksjon.
I Frivillighet og tvang er fokuset voksne i psykiatrien, men erfaringer med tvang i ung alder kan prege mange pasienter senere i livet. For å redusere tvangsbruk i voksenpsykiatrien bør vi forstå hvordan tvang oppleves av barn og unge, og hvordan tidlige tiltak kan legge til rette for mer frivillighet. I dette intervjuet deler Rogndal sine tanker om hvorfor blant annet denne forståelsen er viktig.
Hva handler boken din om, og hvorfor valgte du å skrive om tvang i barne- og ungdomspsykiatrien?
Instukid handler om min egen erfaring med å være ungdom på institusjon. Utfordringer med å kommunisere egne behov bidro til en voldsom eskalering i symptom- og atferdsuttrykk, som ble håndtert med mye tvangsbruk den gangen. Hvordan erfaringer som dette oppleves av ungdom har vi lite kunnskap om. Vi vet altfor lite om hvordan tvang oppleves av barn og unge, og hvordan det påvirker dem videre i livet.
Hvilke erfaringer eller funn peker boken din på når det gjelder hvordan barn og unge opplever tvang?
I boken beskriver jeg en maktesløshet, og en opplevelse av å bli misforstått. I tillegg beskriver jeg en endring i selvbilde, der tvangsbruk og restriksjoner over tid fikk meg til å tenke at jeg var et menneske som ikke kan hjelpes på andre måter. At det ikke fantes alternativer. Da sluttet jeg også å lete etter alternativer selv.
Hvilke faglige eller etiske utfordringer ser du ved bruk av tvang overfor barn og unge?
Helsepersonell må håndtere krysningspunktet mellom faglige, etiske, juridiske og medmenneskelige hensyn, ofte i akutte situasjoner. Ofte gjør rammeforhold det vanskelig å håndtere situasjonen slik man bør, eller ønsker. Det kan nok oppleves som umulige situasjoner å komme godt ut av. Det jeg er opptatt av er at det står et menneske midt i dette krysningspunktet. Hvordan ser systemet ut fra det perspektivet? Hvordan trer vi frem som fagpersoner, når vi tar de beslutningene vi tar? Og hva medfører det?
Hvilke problemstillinger mener du bør belyses mer av innen forskning på feltet unge og tvang?
- Forholdet mellom lov og praksis
- Rettsikkerhet
- Formell og uformell tvang
- Grenseoppgangen mellom hva som ligger i omsorgsansvaret og hva som er å regne som tvang
- Hvordan tilgang på ressurser og kompetanse påvirker omfang av tvangsbruk
- Hvordan frykt påvirker beslutninger hos helsepersonell
- Konsekvenser for barn og unges videre utvikling etter erfaring med mye tvangsbruk
- Rehabilitering eller oppfølging i etterkant
Hvordan kan boken din være nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
For pasienter og pårørende kan det ha en verdi at en fagperson tør å dele tabubelagte erfaringer. Slik kan det bli mindre skambelagt. En fortelling som vekker gjenkjennelse, er også et godt utgangspunkt for en debatt som utfordrer status.
For helsepersonell håper jeg at det kan vekke nysgjerrighet på egen praksis. At vi kan bruke historien som et utgangspunkt for en samtale som er større enn boken. Hvis jeg klarer å vekke et ubehag, er det et godt utgangspunkt for forbedring.
Hvordan kan vi bruke denne kunnskapen til å redusere tvang og fremme frivillighet i møte med barn og unge på institusjon?
Om vi forstår mer av hva som trigger tvangsbruk overfor barn og unge, og legger bedre til rette for alternativer, har vi bedre forutsetninger for å ivareta dem på andre måter. Vi må gjøre alt vi kan for å hjelpe barn og unge med å bevare opplevelsen av verdighet og integritet også i tilspissede situasjoner.
