Av Veronica Fjeld
Denne artikkelen handler om muligheten til å få et tvangsmedisineringsvedtak overprøvd av domstolene.
Tvangsmedisinering er et av de mest integritetsinngripende tiltakene som norsk lov gir adgang til. Derfor er det strengt regulert når tvangsmedisinering kan gjennomføres og det er viktig at rettssikkerheten til pasientene ivaretas. En sentral rettssikkerhet er muligheten for kontroll med prosessen og innholdet i avgjørelsen om å tvangsmedisinere. Det vil si at et annet organ kontrollerer og undersøker om fremgangsmåten for hvordan man kom frem til avgjørelsen, og hva avgjørelsen går ut på er riktig.
Domstolstilgang – som i praksis handler om muligheten til å få sin sak prøvd for domstolene – er en sentral rettssikkerhetsgaranti som kontrollerer nettopp disse prosessen og innholdet i avgjørelsen. Det er også en grunnlovsrettighet og få sin sak prøvd for en domstol. I sivile saker må imidlertid noen vilkår være oppfylt for å få sin sak prøvd. Sivile saker er alle andre saker enn saker som gjelder straff – straffesaker.
For at rettssikkerhetsgarantien til de som vil klage på tvangsmedisineringsvedtak hos domstolene skal være intakt, fordrer det imidlertid at det foreligger en reell domstolstilgang. Det betyr at det faktisk er en domstolstilgang. Formell betyr at den finnes i teorien, men ikke i praksis. Realiteten er dessverre at den ikke er reell. Den finnes ikke i praksis.
Ved å bringe inn en sak for domstolene er det to aktuelle fremgangsmåter- som kalles prosesser- som kan følges; den vanlige allmennprosessen og sporet for «særlige prosessformer» etter tvistelovens kapittel 36. Allmennprosessen er den vanlige fremgangsmåten i sivile saker, mens prosessformen etter kapittel 36 er en forenklet og raskere behandlingsform. Det er kun noen få type saker som kan behandles etter fremgangsmåten etter kapittel 36. Det som er viktig å merke seg er at fremgangsmåten etter kapittel 36 medfører at saken blir prioritert og dermed behandlet raskere, og det er ingen økonomisk risiko for den som tar saken til retten.
Prosessformen etter tvistelovens kapittel 36
Kapittel 36 gir som nevnt en forenklet og raskere prosessform hvor staten bærer alle kostnadene. I tillegg kan domstolene se på og vurdere alle aspektene av saken, i realiteten som et forvaltningsorgan. Dette står i stor kontrast til allmennprosessen, der domstolene har en mer tilbaketrukken rolle ved overprøving av forvaltningsvedtak, og vurderer i hovedsak bare om det er lovlig. Behandling etter kapittel 36 er ment å gi en ekstra rettssikkerhet, på grunn av en raskere prosess, ingen økonomisk risiko og en mer omfattende overprøving.
Reglene etter denne prosessformen gjelder for enkelte «administrative vedtak om tvang mot personer» som er særskilt bestemt ved lovbestemmelse. Andre krav kan ikke trekkes inn, som for eksempel erstatningskrav.
Vedtakene som kan behandles etter kapittel 36 er vedtak om tvungen observasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, og kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon. Dermed gjelder det ikke vedtak om tvangsmedisinering. Det gjelder heller ikke vedtak om for eksempel skjerming eller beltelegging.
Ønsker man å få et tvangsmedisineringsvedtak prøvd for domstolene må man dermed følge den alminnelige prosessen og ikke prosessen etter kapittel 36. Den prosessen tar tid, noe som ikke er gunstig om man ønsker å få overprøvd et tvangsmedisineringsvedtak. I tillegg kan det bli svært kostbart.
Allmennprosessen- den vanlige prosessen
For å få en sak prøvd for domstolene må de alminnelige søksmålsbetingelsene være oppfylt. Søksmålsbetingelser er betingelser som må være oppfylt ved saken for at den skal kunne føres for domstolene. De fremgår av tvisteloven § 1-3, og den mest relevante her er vilkåret om «rettslig interesse», herunder aktualitetskravet. Det betyr at den som bringer inn saken må ha et avklaringsbehov.
Det er lett å tenke seg at det er åpenbart at man har et avklaringsbehov når man ønsker å få et tvangsmedisineringsvedtak overprøvd, men det er ikke så lett.
Et tvangsmedisineringsvedtak gjelder for høyst tre måneder av gangen. Utfordringen er at gjennomsnittlig behandlingstid for sivile saker i 2022 var 5.6 måneder. Dette innebærer at tvangsmedisineringsvedtaket har opphørt innen det kan behandles i domstolene. Det medfører at det kan stilles spørsmål ved om det fortsatt er et avklaringsbehov. En domsavgjørelse må nemlig innebære at det er faktiske virkninger for vedkommende. Med andre ord at vedtaket ansees ugyldig og tvangsmedisineringen opphører.
Det umiddelbare svaret er derfor fort «nei», vedtaket har jo opphørt. En person vil dermed sjelden ha rettslig interesse i å få avklart om vedtaket var ugyldig. Sagt på en annen måte, når en pasient blir pålagt et tvangsmedisineringsvedtak som er gyldig i tre måneder til vil hen i praksis ikke rekke å få det overprøvd, fordi behandlingstiden i domstolene er lenger enn vedtakets gyldighet.
I tillegg begrenser denne prosessformen hva domstolene kan overprøve, i motsetning til prosessformen etter kapittel 36. Domstolene kan ikke prøve alle sider av saken i like stor grad, med andre ord, de kan ikke gå like i dybden som ved kapittel 36 behandling.
Det er mulig å ta ut søksmål med påstand om at det forelå et menneskerettighetsbrudd selv om krenkelsen er opphørt. Hvilke følger det vil ha for selve tvangsmedisineringen er et annet spørsmål, nettopp fordi vedtaket har opphørt.
I tillegg medfører et søksmål etter allmennprosessen en risiko for at man må betale både sine egne kostander og motparten sine kostnader. Det er ikke tvil om at dette kan bli store summer som de færreste har råd til.
Det er også en stor påkjenning å føre en sak for retten. Det er ikke gitt at man har de personlige ressursene og overskuddet til en slik prosess. Slik det poengteres i Rt. 2004 s. 583 «[å] tenke seg at en alvorlig sinnslidende eller annen ressurssvak person skal kunne anlegge (…) sak med sikte på dette er etter min oppfatning virkelighetsfjernt».
Tvangsbehandling bør inkluderes i kapittel 36
Så kan man spørre seg hvorfor ikke tvangsmedisineringsvedtak kan bringes inn for domstolene etter kapittel 36. Dette har blitt drøftet tidligere i Departementet, og det ble konkludert med at det var for stor usikkerhet knyttet til om rettssikkerheten til personene ville bli større ved en slik utvidelse. I tillegg ble det uttalt at «kravet til rettslig interesse (…) vil som oftest være oppfylt i disse sakene». Men som nevnt, er ikke dette tilfellet med den ventetiden som er i domstolene. Dermed vil man oppleve at i praksis er den «rettslige interessen» borte.
Utvalget til tvangsbegrensningsloven adresserte denne problematikken. De uttalte at «rettssikkerhetsproblemene er så store ved tvangsmedisinering at det bør åpnes for søksmål etter kapittel 36.» Det ble også foreslått av Paulsrud utvalget i «økt selvbestemmelse og rettssikkerhet», NOU 2011:9.
Å inkludere tvangsmedisineringsvedtak i kapittel 36 behandling har blitt foreslått, men ikke fulgt opp av lovgiver. Det ansees som en veldig viktig rettssikkerhetsgaranti at det åpnes for denne muligheten. Av de sakene som bringes inn for retten etter kapittel 36 som formelt gjelder tvungent psykisk helsevern er tvangsmedisinering ofte et tema, men vilkårene for og innholdet i vedtakene blir ikke vurdert.
Muligheten til å få tvangsmedisineringsvedtak overprøvd av domstolene er en sentral og viktig rettssikkerhetsgaranti for et av de mest inngripende inngrepene norsk lov hjemler. Det vil også ha en sentral betydning for å si noe om hvordan vilkårene skal forstås som kan bidra til større avklaring av når tvangsmedisinering kan gjennomføres. Det kan også bidra til å redusere bruken av tvang.
NOU 2019:11 uttaler at «muligheten for søksmål etter tvistelovens alminnelige prosessordning har som regel liten praktisk realitet for de personer som er underlagt tvang etter helse- og omsorgslovgivningen». Derfor er det viktig å inkludere tvangsmedisineringsvedtak i kapittel 36 behandling, slik at domstolstilgangen faktisk blir reell. For pr dags dato er domstolstilgangen kun formell, og ikke reell.
Det betyr med andre ord at pasienters mulighet til å få behandlet tvangsmedisineringsvedtak hos domstolen er nærmest umulig med dagens regler.
