Carl Tollef Soberg er lege, filosof, p.hd., og førsteamanuensis ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, samt gjesteprofessor ved Syddansk universitet. Solbergs forskning befinner seg i grensesjiktet mellom medisin og filosofi, og omfatter alt fra klinisk etikk til helseprioriteringer, og eksistensfilosofi.
Carl Tollef har skrevet en artikkel «Etiske refleksjoner om palliativ psykiatri». I artikkelen utforsker han konseptet palliativ psykiatri og håper at han kan bidra til å starte en debatt om temaet i Norge. På sitt beste håper han at en diskusjon om begrepet kan utgjøre et viktig bidrag i en forventningsavklaring i psykiatrien.
Foto: Ine Eriksen, UiO
Hva handler artikkelen om?
Artikkelen handler om palliativ psykiatri, et nytt tverrfaglig fremvoksende fagfelt i England og USA. Begrepet «palliativ psykiatri» er i overkant bredt, det kan nemlig bety alt fra palliasjon for mennesker med livstruende somatisk sykdom og samtidig psykisk lidelse, til at tenkningen rundt palliasjon kommer til anvendelse i psykiatrien. Jeg mener vi bør ta en debatt på hvilket innhold palliativ psykiatri skal få Norge.
Hva viste artikkelen?
I artikkelen forsøker jeg å vise at palliativ psykiatri kan bety alt fra mer humanisme inn i psykiatrien, til behandlingsbegrensning ved alvorlig psykisk lidelse. Sammen med Anders Malkomsen har jeg tidligere tatt til orde for at vi som samfunn egentlig har større forventninger til psykiatrien enn somatikken, og videre, at man i større grad bør tenke komplementært i håndteringen av dette forventningsgapet. Håndtering av medikalisering, overbehandling, underbehandling og prioriteringer i psykiatrien, er komplementært. Jeg tror at en diskusjon av palliativ psykiatri kan være et neste steg i denne debatten.
Hvorfor er dette viktige refleksjoner?
I artikkelen utforsker jeg ulike varianter av palliativ psykiatri som det kan være nyttig å tenke på i Norge. Dette inkluderer følgende spørsmål: Hvordan er det palliative tilbudet for mennesker med psykiske lidelser og livstruende somatisk sykdom? Hvilke muligheter finnes for mer humanisme i psykiatrien, endringer i behandlingsmål, identifisering av nytteløs behandling, bredden i lidelsesperspektivet, og når er nok-nok i psykiatrien? Palliativ psykiatri kan i uheldige assosiasjoner til nærstående død hos pasienten, men slik trenger det ikke alltid å være.
På hvilken måte tror dere artikkelen kan blir nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?
Jeg tror palliativ psykiatri kan åpne opp for en mer forsonende debatt om hva norsk psykiatri er, og hva den bør være. Denne debatten bør selvsagt fremføres av både det psykiatriske fagmiljøet, pasienter og pårørende.
Hvordan kan artikkelen bidra til økt frivillighet og reduksjon av tvang?
En klok debatt om palliativ psykiatri kan i beste fall bidra til å redusere behovet for tvang. Dette blant annet fordi diskursen om palliativ psykiatri har i seg en erkjennelse om at noen psykiatriske lidelser kan være både kroniske og dødelige. Med andre ord bør vi gi slipp på nullvisjonen for selvmord. Epistemisk rettferdighet, altså at fordommer og sykdomsforståelse kan bidra til at man ikke lytter tilstrekkelig til pasientene, kan også bli sentralt.