«Tvang tok alt jeg hadde igjen av trygghet»


Publisert:


I denne månedens «Fagfolk forklarer» har vi tatt en prat med Nikoline Riis Lindahl. Nikoline er forfatter bak boken Pasientrom 42 – To år på lukket avdeling.

I boken deler Nikoline sine erfaringer fra psykisk helsevern, hvor hun ble innlagt med alvorlig anoreksi. Gjennom denne perioden ble hun utsatt for omfattende tvang som blant annet beltelegging og tvangsernæring. I denne artikkelen forteller Nikoline blant annet hva psykiatrien kan gjøre bedre når det gjelder gjennomføring av tvang.

Nikoline Riis Lindahl

Hva handler boken Pasientrom 42 om?

Det er en fortelling om en behandling som skulle redde meg – men som gjorde meg sykere. I to år levde jeg daglig under massiv tvang, uten terapi, fratatt både frihet og håp. Jeg skriver om hvordan skadelig bruk av tvang kan skape nye traumer – men også hvordan bedring er mulig. Da noen endelig så mennesket bak sykdommen, begynte jeg å forstå smerten – og gradvis fant jeg tilbake til håpet. Og meg selv.

Kan du fortelle hvordan du kom i kontakt med det psykiske helsevernet?

Jeg var bare et barn da kroppen begynte å si fra. Før jeg hadde ordene, bar jeg på en uro som satte seg i magen, i pusten, i måten jeg bar meg selv på. Det som gjorde vondt, fant ingen vei ut – så det ble værende i kroppen. Anoreksien ble etter hvert en måte å håndtere det på. Det gir mening: når det blir for vondt og uforståelig, og man er redd, finner kroppen egne måter å overleve.

Nikoline Riis Lindahl

Kan du beskrive ditt første møte med tvang i psykiatrien?

Det var overveldende. Jeg ble fraktet fra legevakten til akuttpsykiatrien, og plassert alene på et hvitt rom. Jeg sto der, stille, og plutselig kom flere mennesker i hvite frakker inn. De la meg i bakken og festet meg i belter til senga. Dette var mitt første møte med tvang – og det ble på mange måter beskrivende for det som ventet meg i lang tid etterpå.

Hvordan har du opplevd tvang i psykiatrien? 

Et stort spørsmål – og grunnen til at jeg måtte skrive en bok. I korte trekk: Tvang tok alt jeg hadde igjen av trygghet. Den gjorde kroppen min til en slagmark og stemmen min taus. Hjelpen jeg fikk, gjorde meg sykere, ikke friskere. For det var ikke bare tvangen som skadet – det var stillheten rundt den. Fraværet av terapi, forståelse og dialog gjorde at ingenting ble bearbeidet, bare dyttet dypere ned.

Hva var viktig for deg i møte med tvang?

Det viktigste i møte med tvang er ikke bare hva som gjøres – men hvordan. Tvang kan være nødvendig, slik det var for meg da jeg ble lagt inn. Men når den utøves uten forståelse og uten terapi – som helsedirektoratet selv sier skal være en del av behandling ved spiseforstyrrelser, også ved tvang – kan den gjøre mer skade enn nytte. For meg førte det ikke til bedring, men til frykt og dypere sykdom.

Er det noe psykiatrien som kunne blitt bedre på når det gjelder gjennomføring av tvang?

Ja. Jeg tror psykiatrien må bli bedre på hvordan tvang gjennomføres – og på hva som får plass samtidig. I mitt tilfelle gjorde helsepersonell sitt beste innenfor stramme rammen, men systemet ga ikke rom for å møte det som lå bak symptomene, i mitt tilfelle. Endringen må begynne der: med tid, trygghet og en reell vilje til å forstå – ikke bare behandle det som synes utenpå.

Opplevde du at psykiatrien la til rette for frivillighet og medvirkning? 

Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg ble fratatt retten til å medvirke i egen behandling. Selv da jeg ba om samtaler – og advokaten min gjorde det samme – ble jeg ikke møtt. Dette til tross for at samtaleterapi er en rettighet jeg hadde. Når tvang utelukkende velges fremfor dialog, skaper det ikke trygghet. Det skaper avstand. Og den avstanden har etterlatt dype spor.

Boken Pasientrom 42

Hvordan kan innsikten fra boken din være nyttig for helsepersonell, pasienter og pårørende?

Jeg håper Pasientrom 42 kan bidra med et innblikk som ofte mangler i samtalen om psykiatri – hvordan tvang oppleves fra innsiden, i kroppen, i det stille. For helsepersonell kan boka gi dypere forståelse av hvordan behandling uten trygghet og relasjon noen ganger gjør vondt verre når trygghet og relasjon uteblir. For pasienter og pårørende kan den gi gjenkjennelse og språk – og forhåpentligvis et glimt av håp, slik jeg selv til slutt fant!