Innhold på denne siden:
1. Hvem er pårørende?
Det skilles mellom «pårørende» og «nærmeste pårørende». Det er den nærmeste pårørende som har rettigheter etter helselovgivningen og som helsepersonell har plikter overfor.
Når en pasient er underlagt eksempelvis tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, kan det oppstå situasjoner hvor det er flere som er å anse som «nærmeste pårørende». Pasienten velger selv hvem som er «nærmeste pårørende» og som dermed får rettigheter etter loven. Det er ikke et krav om at det må være familie. Det kan også være en venn.
Dersom nærmeste pårørende som pasienten velger, ikke er den som har hatt varig og løpende kontakt med pasienten, vil denne personen også ansees å være nærmeste pårørende. Både pasientens valgte person og den som har hatt varig og løpende kontakt med pasienten vil ha rettigheter som nærmeste pårørende.
Dette gjelder ikke dersom det er særlige grunner til at pasienten ikke vil at personen som har hatt varig og løpende kontakt skal få disse rettighetene. Respekten for pasientens selvbestemmelse blir da avgjørende. Det er derfor viktig å lytte til begrunnelsen for dette, og at helsepersonell er bevisst på pasientens forhold til pårørende, og eventuelt innhentes samtykke før informasjon deles.
Er det åpenbart irrasjonelle valg av hvem som er nærmeste pårørende må helsepersonell se bort fra det valget. Hvem som da er å anse som nærmeste pårørende blir omtalt i neste punkt.
Den som blir valgt som nærmeste pårørende har ikke plikt til å påta seg oppgaven. I tillegg kan pasienten endre mening.
Oppgaven til nærmeste pårørende er å ivareta pasientens interesser og hva som er til det beste for pasienten. Dersom det viser seg at nærmeste pårørende ikke handler i tråd med hva som er til pasientens beste, må personen byttes ut. Det vil da være et brudd med formålet med loven om personen har de rettighetene.
2. Når en pasient ikke selv er i stand til å velge «nærmeste pårørende»
Det kan være tilfeller hvor en pasient ikke selv kan fortelle hvem som er «nærmeste pårørende», eller at pasienten ikke har oppgitt hvem det er. De tilfellene er gjerne når det ikke er rasjonelle grunner for valget sammen med et sterkt symptomtrykk.
Hvem som ansees da å være nærmeste pårørende er den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren. Det tas som regel utgangspunkt i partner og samboer, barn over 18 år, foreldre, søsken over 18 år, besteforeldre og andre familiemedlemmer pasienten er nær.
Valget om hvem som er «nærmeste pårørende» er et personlig valg basert på tillit. Det skal derfor mye til for å fravike pasientens ønske. Har det tidligere vært opplyst hvem som er «nærmeste pårørende», vil ikke dette endres selv om pasienten er «ute av stand til å oppgi» hvem nærmeste pårørende er.