Vi kan dele recovery inn i to betydninger. Klinisk recovery kommer fra fagfolket innen psyksisk helsevern, og har til hensikt å fjerne symptomer, gjenvinne sosial funksjon og å komme tilbake til det «normale». Personlig recovery har fått mer fokus de siste årene, og handler om den enkelte sin personlige prosess. Med andre ord er det noe personen selv jobber frem mot, og for å oppnå, ikke noe helsetjenesten gjør for personen. Helsepersonellet kan likevel støtte personen i sin innsats mot å oppnå recovery. Denne siden handler om personlig recovery, og når recovery omtales senere på siden er det personlig recovery det henvises til.
Recovery- orienterte tilnærminger handler om å sette pasienten i sentrum for behandlingenved å styrke deres mulighet til å ta kontroll over eget liv, på tross av psykiske helseutfordringer. Dette innebærer å se pasienten som en ressurs og fokusere på deres ønsker, verdier og langsiktige mål – ikke bare på å behandle og å redusere symptomer.
1.2. Hvorfor legge til rette for recovery?
En recovery-orientert tilnærming styrker brukermedvirkning ved at den retter sitt fokus på prosessen hvor enkeltpersoner får økt kontroll over sine egne liv, og de utfordringene de står i. Det handler om å gi verktøy, ressurser, kunnskap og støtte, slik at de kan ta informerte beslutninger, og handle selvstendig.
Helsedirektoratet har kommet med nye nasjonale faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet. Disse rådene har vært på høring, men er ikke ferdigstilt enda. Ett av rådene beskriver at ansatte i rus- og psykisk helsefeltet burde ha en recovery-orientert tilnærming i møte med brukere og pasienter.
En recovery-orientert tilnærming kan bidra til å redusere bruk av tvang, både mekaniske tvangsmidler, isolasjon og tvangsmedisinering. Les forskningen her.
2. Hvordan legge til rette for recovery?
2.1. Hvordan man kan jobbe med recovery
Det å jobbe med personlig recovery innebærer å flytte fokus fra behandling og diagnose til generell velvære. Eksempler på dette kan være å utforske hva som gir pasienten livsglede, mestring og fremtidshåp. I en recovery-orientert tilnærming er det ofte 5 hovedtemaer som blir beskrevet:
Inkludering i samfunnet: Dette punktet handler om at alle trenger å føle seg inkludert i det samfunnet de lever i, på likt grunnlag som alle andre. Dette kan innebære å skaffe nye meningsfulle relasjoner, gjenopprette kontakt med familie og venner, være samfunnsengasjert, få seg en jobb eller jobbe med frivillighet.
Håp og optimisme: Dette fokuseres det mye på, og det handler om håp og optimisme for fremtiden, til tross for at den kan innebære tilstedeværelse og fravær av symptomer på psykiske helseutfordringer.
Identitet: Dette handler blant annet om selvbilde, både det nåværende, men også det fremtidige selvbildet. Målet er å redefinere og opparbeide seg en positiv identitet, hvor man setter pris på den man er, og å styrke selvfølelsen.
Mening: Meningen i livet, og mål for fremtiden med fokus på personen sine egne ønsker for hva fremtiden skal innebære.
Personlig ansvar: At personen tar ansvar over sitt eget liv.
Hva personlig recovery innebærer vil variere fra person til person, og hver enket person har muligheten til å definere hva recovery er for dem. Dette inkluderer at de kan avgjøre hvilke områder i deres liv de ønsker å fokusere på som en del av sin recovery-reise.
2.2. Hva kjennetegner et behandlingssted med fokus på recovery?
Et behandlingssted med fokus på recovery
Her har man fokus på at psykisk helse og tilfredshet ikke kun avhenger av at man er symptomfri, men at det er mulig å leve et godt liv, til tross for psykiske helseutfordringer.
Recovery-orienterte behandlingssteder har ikke sitt fremste fokus rettet mot å «kurere» folk, eller å gjøre folk «normale» igjen. De har er større fokus på å støtte personen i å finne ut av hva recovery betyr for dem. Et slikt behandlingstilbud vil støtte personen i ønsket om å gjenopprette kontrollen i sitt eget liv og sin egen identitet. Det vil også støtte pasienten i å finne håp for fremtiden, og å leve det livet de ønsker å leve med fokus på for eksempel jobb, relasjoner og samfunnsengasjement.
BET-Seksjonen ved Blakstad sykehus, Vestre Viken HF, er et nasjonalt tilbud som fokuserer på flere av prinsippene i en recovery-orientert tilnærming. BET står for Basal eksponeringsterapi, og de tilbyr intensiv døgnbehandling for mennesker med omfattende psykiske helseutfordringer.
BET fokuserer på og legger til rette for at pasientene skal kunne leve et selvstendig og godt liv. Med utgangspunkt i pasientens verdier læres pasientene hvordan de kan håndtere og forholde seg til sine psykiske helseutfordringer på en hensiktsmessig måte.
Ved BET-seksjonen blir pasientene ansvarliggjort i sine egne liv. Helsepersonellet tilstreber å forholde seg til pasientene som et likeverdig medmenneske som er fullt ut ansvarlig for deres egne avgjørelser og handlinger. Et eksempel på dette er at pasientene kan forlate seksjonen når de vil, men er selv ansvarlige for å komme til avtalte møter eller andre avtaler. Pasientene blir heller ikke påminnet å spise eller å ta medisiner.
Det er flere ting helsepersonellet på et behandlingssted kan gjøre for å legge til rette for den personlige recovery- prosessen til pasientene. Noen viktige punkter er listet under:
Helsepersonellet kan anerkjenne pasienten sine drømmer og mål og støtte de i dette. I den grad det er mulig kan de ansatte sammen med pasienten legge en plan for hvordan målene og drømmene kan oppnås.
Helsepersonellet kan legge til rette for at pasienten kan snakke sitt morsmål ved å bruke tolk. De kan legge til rette for at pasienten kan praktisere kulturen sin ved å for eksempel får praktisere religionen sin. Dette kan innebære at de får oppbevare nødvendige gjenstander på eget rom dersom dette ikke medfører risiko. Det kan også innebære at pasienten får dra i kirken eller andre gudshus dersom de ønsker det, og at de får tilrettelagt kostholdet sitt av hensyn til religion og kultur.
Helsepersonellet kan spørre pasienten om hva som er viktig for hen for å ha det bra, og hva hen liker å bruke tiden sin på. Dersom det er konkrete aktiviteter pasienten ønsker å holde på med, kan helsepersonellet legge til rette for å få gjennomført dette. Ved å inkludere ukentlig fysisk aktivitet som pasienten finner glede i bidrar det til en bedre fysisk og psykisk helse for pasienten.
Helsepersonellet kan spørre pasienten om hen har et sosialt nettverk og fritidsaktiviteter som hen liker å gjøre. Oppmuntre gjerne pasienten til å holde kontakten med sitt sosiale nettverk, legg til rette for å praktisere ønskede fritidsaktiviteter, og utforsk muligheten for å hjelpe pasienten med jobb eller utdanning.
Helsepersonellet kan spørre pasienten om økonomi og bosituasjon, og hjelpe pasienten med å komme i kontakt med instanser som kan bistå de med økonomi og bolig. Eksempler på dette kan være NAV og kommunale boligkontor. Dersom det er aktuelt kan helsepersonellet også bistå pasienten med å søke om økonomisk verge.
Helsepersonellet skal gi informasjon om tilgjengelige behandlingstilbud og andre velferdstjenester. De bør også gi informasjon om aktuelle pårørende- og brukerorganisasjoner. Pasienter og pårørende skal også få informasjon om rett til å klage på tvang.
3. Forskning om recovery
En dansk studie fra 2021 (Møllerhøj, J., 2021) viser at personlig recovery også er aktuelt hos pasienter som har begått et lovbrudd og som er dømt til tvungen behandling eller innleggelse i psykisk helsevern. Faktorer som fremtidshåp, tilhørighet i samfunnet, identitet, mening i livet og en følelse av å ha kontroll over egne liv er også essensielle for denne gruppen med pasienter.
Studien viser også til noen barrierer for recovery hos sikkerhetspsykiatriske pasienter. Den påpeker at stigma, mangel på deltakelse i samfunnet, og strukturerte begrensninger slik som mangel på bolig og jobb, kan hemme recovery. Et annet sentralt poeng i studien er at recovery for pasienter som har begått lovbrudd også innebærer at de må forsone seg med det lovbruddet de har begått. Etter lovbruddet kan pasientene kjenne på skyldfølelse og skam. Det kan også være en risiko for tilbakefall. Dette bidrar til at recovery-prosessen kan være mer kompleks for denne gruppen enn for andre psykiatriske pasienter.
Les mer om recovery i sikkerhetspsykiatri, og effekten av en recovery-orientert tilnærming under.
Offender Recovery. Forensic Patient Perspectives on Long-Term Personal Recovery Processes
En dansk studie fra 2021 (Møllehøj, J., 2021) har undersøkt rettspsykiatriske pasienter sine erfaringer med den personlige recovery prosessen. Studien er basert på semi-strukturerte intervjuer med totalt 9 pasienter som er dømt til å enten motta tvungen behandling eller tvungen innleggelse i psykisk helsevern etter å ha begått et lovbrudd. Alle 9 pasienter som deltok i studien har begått et voldslovbrudd. Studien er en del av en større studie som undersøker endringer i pasientenes liv etter at de er blitt psykisk syke, har begått et lovbrudd, og blitt dømt til tvungen behandling eller innleggelse i psykisk helsevern. Pasientene som deltar i studien representerer både erfaringer fra allment psykisk helsevern og fra sikkerhets/rettspsykiatrisk helsevern. I studien kommer det frem flere faktorer som har hatt betydning for den personlige recovery-prosessen til pasientene som deltok i studien.
Støtte fra sosialt nettverk og familie – Denne støtten innebære både bistand til praktiske ting, at de har bidratt til å fremme håp og at de har representert en genuin tro på at pasienten vil bli bedre. Samtidig beskriver pasientene at de også har ønsket å skjerme familie og nettverk fra enkelte detaljer knyttet til lovbruddet de har begått og den tvangen de blir utsatt for.
Samarbeid med helsepersonell – Det er viktig at helsepersonellet møter pasientene med vennlighet, respekt og nysgjerrighet, og at de ikke møter de med fordommer.
Tid – Det tar tid å oppnå en endring. I sikkerhetspsykiatrien er det ofte snakk om lange pasientforløp, og tålmodighet og tillit til at pasienten gradvis vil bli bedre er viktig for å oppnå recovery.
Antipsykotisk medisin – Flere av pasientene i studien beskriver tilstrekkelig antipsykotisk medisinering som en viktig faktor for bedring. Flere har erfaringer med at manglende eller utilfredsstillende medisinering tidligere har vært en del av årsaken til at de endte med å begå et lovbrudd. Det kommer frem at pasientene i denne studien har erfaringer med at de får medvirke i hvilken medisin og hvilken dose de får, og at dette kan være en mulig forklaring på hvorfor de opplever antipsykotisk medisin som et viktig støttepunkt i deres recovery-prosess.
En viktig faktor for å oppnå recovery er at pasienten kan forsone seg med at de har en psykisk lidelse og at det kan være en lang og krevende reise. For pasienter som har begått et lovbrudd blir denne prosessen ytterligere komplisert ved at de også må forsone seg med det lovbruddet de har begått, og at det kan være en risiko for tilbakefall og gjentakelse. Pasientene som deltok i studien beskriver det som særlig krevende å fortelle familie og venner om det lovbruddet de har begått, og at de er bekymret for hvilken reaksjon de vil få.
Det er utarbeidet flere strategier og modeller for å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern, og for å legge til rette for en mer person-sentrert og recovery-orientert praksis. Et eksempel på en slik modell er den tyske Weddinger-modellen. Denne modellen støtter personlig recovery ved å sette pasientens individuelle mål, verdier og erfaringer i sentrum for behandlingen. Fremfor å fokusere utelukkende på symptomreduksjon, legger modellen vekt på aktiv deltakelse, selvbestemmelse og sosial inkludering, som er kjernen i personlig recovery. Weddinger-modellen er særlig utarbeidet for å skulle brukes i akuttpsykiatriske avdelinger.
The Weddinger Modell – A Systematic Review of the Scientific Findings to Date and Experiences from Clinical Practice
En litteraturstudie fra 2021 (Oster et al., 2021) har undersøkt erfaringene ved å implementere Weddinger-modellen i psykiatriske enheter i Tyskland. Studien presenterer en oversikt over funnene fra 8 studier som har undersøkt effekten av å implementere denne modellen. De inkluderte studiene hadde brukt både kvalitative og kvantitative metoder.
En av studiene har sammenlignet bruken av tvang i to avdelinger som hadde innført Weddinger modellen med en avdeling som ikke hadde innført modellen. I de avdelingene som hadde innført modellen ble det registrert en betydelig reduksjon i bruk av mekaniske tvangsmidler, både hyppighet og varighet av bruk. Det ble og registrert en vesentlig reduksjon i varighet av isolasjon (fra 15,84 timer til 5,22 timer). I en annen studie var funnet at den observerte reduksjonen i bruk av tvangstiltak også resulterte i redusert bruk av tvangsmedisinering. Flere av studiene hadde sett på pasientenes tilfredshet med behandlingen før og etter innføring av Weddinger modellen. En av disse studiene fant at pasientene opplevde en bedring i den terapeutiske relasjonen etter innføring av Weddinger modellen. Et annet funn i litteraturstudien var at innføring av Weddinger modellen resulterte i en reduksjon i negative konsekvenser hos pasienten etter bruk av tvang, da pasienter og helsepersonell i større grad opplevde ettersamtale etter bruk av tvang som nyttig.
Møllerhøj, J. (2021). Offender Recovery. Forensic Patient Perspectives on Long-Term Personal Recovery Processes. International journal of Environmental Research and Public Health, 18(12), 6260. https://doi.org/10.3390/ijerph18126260
Oster, A., Cole, C. & Mahler, L. (2021). The Weddinger Modell – A Systematic Review of the Scientific Findings to Date and Experiences from Clinical Practice. Medical Research Archives, 9(8), 2375-1924. https://doi.org/10.18103/mra.v9i8.2521
