Denne månedens «Fagfolk forklarer» skiller seg litt ifra de andre intervjuene da vi har valgt å snakke med Yrja Oftedahl som har brukererfaring fra psykisk helsevern. På sosiale medier forteller Yrja åpent om hvordan hun ble manisk og psykotisk, samt hennes opplevelser fra psykiatrien.
Vi har tatt en prat med Yrja fordi vi mener at brukerperspektiv er svært viktige fordi det gir oss verdifull innsikt i hvordan det psykiske helsevernet oppleves for de som mottar helsehjelpen.
Kan du fortelle hvordan du kom i kontakt med det psykiske helsevernet?
Første gang jeg kom i kontakt med psykisk helsevern var på legevakten – hele familien kjørte meg opp desperate etter hjelp – men vi ble sendt rett hjem. Akuttmottaket ville ikke en gang snakke med oss.
Neste gang oppsøkte jeg legevakten selv om måtte lyge på meg selvmordstanker for å få komme inn til akuttmottaket på Lovisenberg.
Kan du beskrive ditt første møte med tvang i psykiatrien?
Å bli lagt inn på tvang syntes jeg var helt forferdelig. Det føltes ut som et stort overgrep. At jeg ble fengslet på feil grunnlag og satt i et torturkammer. Jeg ble lagt inn på tvungen observasjon i 10 døgn, og de 10 døgnene føltes som en evighet.
Hvordan har du opplevd tvang i psykiatrien?
Jeg syntes det var helt forferdelig da jeg var i psykose. Men sett i ettertid er jeg takknemlig, og jeg ser at tvang var den eneste muligheten for meg å bli frisk – ettersom jeg var psykotisk og nektet behandling.
Hva var viktig for deg i møte med tvang?
Å bli behandlet med respekt og å få lufteturer hver dag.
Er det noe psykiatrien som kunne blitt bedre på når det gjelder gjennomføring av tvang?
Jeg har ingen tanker om hvordan det kunne blitt bedre. Jeg ble møtt med respekt og behandlet fint. Såklart, det var ikke kjekt å bli lagt på skjerming, isolert på rommet, bli lagt i belter eller å få antipsykotisk sprøyte i baken – men det var det eneste virkemiddelet de hadde.
Opplevde du at psykiatrien la til rette for frivillighet og medvirkning?
Ja, jeg opplevde at de for ofte tilbydde meg frivillig innleggelse og medisinsk samarbeid.
Hva er grunnen til at du deler din historie på sosiale medier?
Jeg deler min historie på sosiale medier for per i dag er psykiatri tabubelagt. Det er mye stigma og fordommer knyttet til psykose, mani, bipolaritet, schizofreni og tung depresjon – for eksempel blir psykotiske mennesker fremstilt som mordere og kriminelle i media. Det fører til at de syke og pårørende må bære en unødvendig skam – og man kan ikke snakke åpent om situasjonen sin på for eksempel arbeidsplassen eller i vennekretsen. Det er belastende.
Det er mangel på kunnskap og historier som vedlikeholder misoppfattelser. Derfor ønsker jeg å bidra til å åpenhet slik at vi kan få bukt med stigma og fordommer.
I tillegg ønsker jeg å spre kunnskap om psykisk helse slik at mennesker kan få raskere hjelp.
Hvilke tilbakemeldinger har du fått på det du deler i sosiale medier?
Bare positive. Folk heier og forteller at de lærer masse. Mange syke og pårørende tar også kontakt og takker meg og forteller at nå føler de seg mindre alene.
Dersom du vil lese mer om Yrja og hennes erfaring fra det psykiske helsevernet, kan du besøke hennes sosiale medier:
Dersom du trenger noen å prate med har vi laget en oversikt over hjelpetelefoner og nettsteder her. Dersom det står om liv og helse, kontakt 113.