Generelt om frivillighet

1. Hvorfor frivillighet er grunnleggende når helsehjelp gis

I Norge har alle rett på helsehjelp. I tillegg har alle rett på respekt for sine valg og handlinger, sin selvbestemmelse og menneskeverd. Dette innebærer både respekt for fysisk og psykisk selvstendighet. Disse rettighetene betyr at man har rett på vern mot for eksempel overgrep, diskriminering og andre inngrep i privatlivet. Det innebærer også frihet til å gjøre som man vil, så lenge det ikke bryter med loven eller andres rettigheter.

Frivillighet er hovedprinsippet for gjennomføring av all helsehjelp, både fysiske og psykiske tilstander. Det vil si at frivillighet også er utgangspunktet i det psykiske helsevernet.

Psykisk helsevernloven danner rammene for etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Formålet med denne loven er blant annet å sikre menneskerettigheter, grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og begrense bruken av tvang. I tillegg er formålet å respektere den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så lang som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov, selvbestemmelsesrett og respekt for menneskeverdet.

2. Hvorfor tvang likevel kan brukes

Til tross for at frivillighet er utgangspunktet, finnes det likevel situasjoner hvor tvang kan benyttes. I slike tilfeller kan konsekvensen av å ikke gripe inn rettferdiggjøre bruken av tvang. Dette er gjerne tilfeller hvor noen er så syk at de ikke vet sitt eget beste. Tvungen omsorg og behandling skal bare brukes når situasjonen gjøre dette nødvendig som en siste utvei, og tiltakene er undergitt rettssikkerhetsgarantier. Helsevesenet skal hindre tap av liv, og hindre eller begrense skade på personens egen helse. I slike situasjoner der det er fare for tap av liv og helseskade, rettferdiggjøres bruken av tvang.

Det er flere tiltak og prosesser som er innført for å ivareta utgangspunktet om at helsehjelp skal gis basert på frivillighet. Dette er blant annet:

• Kravet om tilrettelagt informasjon, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl). § 3-2.
• Rett til medvirkning, jf. pbrl. § 3-1.
  Inklusiv tilrettelagt informasjon, mulighet til å uttale seg og at dette skal legges vekt på. 
• Frivillige alternativer skal være forsøkt, jf. psykisk helsevernloven (phvl). § 3-2, § 3-3, § 4-4. 
• Innhenting av informasjon fra pårørende om hva pasienten «ville ha ønsket» når pasienten mangler beslutningskompetanse, jf. pbrl. § 4-6. 

Les mer om dine pasientrettigheter.

Les mer om medvirkningsrett her.

3. Frivillig innleggelse

Som sagt, er utgangspunktet at helsehjelp gis frivillig. Dersom noen har alvorlige psykiske problemer og legen mener at det beste er innleggelse i det psykiske helsevernet, så er dette noe vedkommende må samtykke til. Å gi et samtykke innebærer at vedkommende er enig i legens avgjørelse og at vedkommende gjør det frivillig. Dette kalles frivillig innleggelse.

For at vedkommende skal kunne si seg enig i en innleggelse, er det krav om at personen er beslutningskompetent. I korte trekk vil beslutningskompetanse si at personen er i stand til å velge selv og forstå konsekvensene av valget. Les mer om beslutningskompetanse her.

4. Helsehjelp til pasienter som mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg

Pasienter som mangler beslutningskompetanse og ikke motsetter seg helsehjelpen, kan få helsehjelp med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Dette forutsetter at behandlingen er i pasientens interesse og at det er sannsynlig at pasienten ville ha samtykket dersom vedkommende hadde hatt beslutningskompetanse.

Dersom pasienten motsetter seg helsehjelpen, skal behandling fortsatt bare kunne gis etter reglene om tvungent psykisk helsevern. Motstand kan komme til uttrykk på ulike måter, blant annet verbalt, fysisk eller gjennom handlinger som gir grunnlag for å anta at pasienten ikke ønsker behandlingen. Ved tvil om pasienten motsetter seg hjelpen, skal det legges til grunn at det er motstand.

Ved vurderingen av om pasienten sannsynligvis ville ha ønsket behandlingen, skal helsepersonell så langt som mulig bygge på opplysninger om pasientens tidligere uttrykte ønsker, verdier og holdninger. Informasjon fra pårørende og andre som kjenner pasienten godt, kan være relevant som del av vurderingsgrunnlaget.

Pasienter som mottar helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, skal som hovedregel stå fritt til å avslutte behandlingen eller forlate institusjonen. Dersom det er behov for tilbakeholdelse eller behandling mot pasientens vilje, må det treffes vedtak om tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven.

For å ivareta pasientenes rettssikkerhet skal kontrollkommisjonen informeres om beslutninger om behandling av personer med alvorlig sinnslidelse som mangler beslutningskompetanse, og ikke motsetter seg behandlingen. Kommisjonen skal kontrollere at lovens vilkår er oppfylt, og det skal gjennomføres regelmessige vurderinger av om grunnlaget for behandlingen er tilstede.

5. Konverteringsforbud

Når pasienter er frivillig innlagt ved døgninstitusjoner er det et forbud mot å konvertere innleggelsen fra frivillig til tvungen innleggelse. Dette kalles «konverteringsforbud» og fremkommer av i psykisk helsevernloven (phvl.) § 3-4. Konverteringsforbudet gjelder pasienter som er innlagt ved en institusjon og pasienter som følges opp poliklinisk. I tillegg gjelder forbudet også når tilstanden til en pasient som er under frivillig behandling blir forverret, og pasienten som følge av dette mister beslutningskompetansen i relasjon til helsehjelpen. Det medfører at pasienten ikke lenger samtykke til hjelpen, og frivillig behandling er ikke lenger aktuelt. Da må etablering av tvungent vern vurderes.

Konverteringsforbudet gjelder også for pasienter som mottar behandling etter pasient-og brukerrettighetsloven § 4-6. Altså pasienter som mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg behandlingen.

Bakgrunnen for konverteringsforbudet er hensynet til at pasienter ikke skal unnlate å oppsøke behandling i det psykiske helsevernet av frykt for å bli tvangsinnlagt.

Konverteringsforbudet er ikke et forbud mot at en pasient som er under frivillig vern senere kan underlegges tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, men forbudet setter krav til måten dette gjøres på.

Det finnes unntak fra konverteringsforbudet. Les mer om konverteringsforbudet her.