Innhold på denne siden:
1. Hvorfor frivillighet er grunnleggende når helsehjelp gis
I Norge har alle rett på helsehjelp. I tillegg har alle rett på respekt for sine valg og handlinger, sin selvbestemmelse og menneskeverd. Dette innebærer både respekt for fysisk og psykisk selvstendighet. Disse rettighetene betyr at man har rett på vern mot for eksempel overgrep, diskriminering og andre inngrep i privatlivet. Det innebærer også frihet til å gjøre som man vil, så lenge det ikke bryter med loven eller andres rettigheter.
Frivillighet er hovedprinsippet for gjennomføring av all helsehjelp, både fysiske og psykiske tilstander. Det vil si at frivillighet også er utgangspunktet i det psykiske helsevernet.
Psykisk helsevernloven danner rammene for etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Formålet med denne loven er blant annet å sikre menneskerettigheter, grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og begrense bruken av tvang. I tillegg er formålet å respektere den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så lang som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov, selvbestemmelsesrett og respekt for menneskeverdet.
2. Hvorfor tvang likevel kan brukes
Til tross for at frivillighet er utgangspunktet, finnes det likevel situasjoner hvor tvang kan benyttes. I slike tilfeller kan konsekvensen av å ikke gripe inn rettferdiggjøre bruken av tvang. Dette er gjerne tilfeller hvor noen er så syk at de ikke vet sitt eget beste. Tvungen omsorg og behandling skal bare brukes når situasjonen gjøre dette nødvendig som en siste utvei, og tiltakene er undergitt rettssikkerhetsgarantier. Helsevesenet skal hindre tap av liv, og hindre eller begrense skade på personens egen helse. I slike situasjoner der det er fare for tap av liv og helseskade, rettferdiggjøres bruken av tvang.
Det er flere tiltak og prosesser som er innført for å ivareta utgangspunktet om at helsehjelp skal gis basert på frivillighet. Dette er blant annet:
- Kravet om tilrettelagt informasjon, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl). § 3-2.
- Rett til medvirkning, jf. pbrl. § 3-1.
Inklusiv tilrettelagt informasjon, mulighet til å uttale seg og at dette skal legges vekt på. - Frivillige alternativer skal være forsøkt, jf. psykisk helsevernloven (phvl). § 3-2, § 3-3, § 4-4.
- Innhenting av informasjon fra pårørende om hva pasienten «ville ha ønsket» når pasienten mangler samtykkekompetanse, jf. pbrl. § 4-6.
Les mer om dine pasientrettigheter.
Les mer om medvirkningsrett her.
3. Frivillig innleggelse
Som sagt, er utgangspunktet at helsehjelp gis frivillig. Dersom noen har alvorlige psykiske problemer og legen mener at det beste er innleggelse i det psykiske helsevernet, så er dette noe vedkommende må samtykke til. Å gi et samtykke innebærer at vedkommende er enig i legens avgjørelse og at vedkommende gjør det frivillig. Dette kalles frivillig innleggelse.
For at vedkommende skal kunne si seg enig i en innleggelse, er det krav om at personen er samtykkekompetent. I korte trekk vil samtykkekompetanse si at personen er i stand til å velge selv og forstå konsekvensene av valget. Les mer om samtykkekompetanse her.