Denne siden inneholder viktige pasientrettigheter i det psykiske helsevernet, men er ikke en fullstendig oversikt.
Innhold på denne siden:
1. Medvirkningsretten
For å legge til rette for frivillighet har pasienter en rett til å medvirke. “Medvirkning” betyr at pasienten må få mulighet til å uttale seg om helsehjelpen og at pasientens mening skal legges vekt på. Pasienten skal gis så stor innflytelse som mulig før tvangstiltak starter.
Informasjonen som gis til pasienten må gis på en forståelig måte slik at pasienten selv kan ta en vurdering av helsehjelpen. På den måten kan frivillighet oppnås. Informasjonen må derfor tilpasses pasientens individuelle forutsetninger. Det skal gis informasjon om tilgjengelige og forsvarlige tjeneste-, undersøkelses- og behandlingsmetoder. Det skal også informeres om risiko og bivirkninger.
Det er viktig at det legges til rette for medvirkning. Dette innebærer at pasienten selv må si hva hun eller han mener, basert på den informasjon som blir gitt. Det er viktig at pasientens mening skal legges vekt på ved beslutninger om helsehjelp. Blant annet skal det legges særlig vekt på uttalelser fra pasienten om tidligere erfaring med bruk av for eksempel tvang.
Tidligere erfaringer med tvang skal skrives i journal og skal vektlegges i vurderingen av
etablering av tvungent psykisk helsevern og ved tvangstiltak. I de tilfellene en pasient
uttrykker at hen tidligere har hatt negativ erfaring med tvang, medfører det en høyere terskel for gjentakelse av slik tvang. Det innebærer også en særlig forpliktelse til å vurdere alternativer. Ved tvangsinnleggelse har de nærmeste pårørende og offentlig myndighet rett til å uttale seg om tidligere erfaringer.
Vektlegging av uttalelser kan også innebære at en pasient på grunn av tidligere opplevelser i livet opplever det som mindre inngripende og traumatiserende å bli lagt i belteseng i stedet for å bli kortvarig fastholdt av flere helsepersonell mens man ligger på gulvet. Dette til tross for at det på generelt grunnlag er mer inngripende å bli lagt i belteseng.
I tillegg står det oppført i loven at etter at et tvangstiltak er avsluttet, skal hendelsen evalueres med pasienten. Pasientens meninger om tiltaket skal journalføres.
Det er også relevant å få vite hvilken institusjon pasienten ønsker å bli lagt inn på.
Det som tilbys skal man forsøke å utforme i samarbeid med pasienten. Dersom en pasient ikke er samtykkekompetent, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Dette er fordi nærmeste pårørende kan ha nyttig informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.
Retten til å medvirke ved valg av behandling og metode innebærer ikke at pasienten har en rett til å velge hvilken metode som brukes dersom pasienten velger et alternativ som ikke er forsvarlig. Retten til medvirkning fritar ikke helsepersonell fra å ta avgjørelser som sikrer forsvarlig behandling.
Frivillige alternativer skal være forsøkt før tvangstiltak starter. Det skal forsøkes å oppnå frivillig samarbeid med pasienten også under og etter at tvangstiltak er startet.
2. Rett på individuell plan
En pasient med behov for langvarig og koordinert tilbud har rett på individuell plan.
“Langvarig” betyr at behandlingen må ha en viss varighet, men det er ikke krav om et antall måneder eller år. Et koordinert tilbud betyr at det er et behov for tjenester fra to eller flere helse- og/eller sosiale tjenester som bør sees i sammenheng og ha et samarbeid. En individuell plan skal bidra til et helhetlig tilbud for pasienten.
Er en pasient innlagt frivillig må pasienten samtykke før det lages individuell plan.
Dersom pasienten eller nærmeste pårørende mener det skulle vært utarbeidet individuell plan og dette ikke er gjort, kan det klages til Statsforvalteren.
3. Rett til å klage på vedtak
Enhver pasient som blir utsatt for tvang har en rett til å klage på vedtaket om bruk av tvang.
Ved å klage så får man noen utenforstående til å vurdere om det var lov til å benytte tvangen og gjennomføre det vedtaket bestemmer at kan skje. Denne vurderingen blir da gjort av noen andre enn de som arbeider på institusjonen eller i helsevesenet.
En klagebehandling ivaretar den som klager sine rettigheter ved at det undersøker om tvangen er lovlig. Det vil også ha en kontrollfunksjon overfor de som iverksetter tvangen.