Regler om taushetsplikt

1. Hva er taushetsplikt og hvorfor har vi regler om taushetsplikt?

«Taushetsplikt» defineres som en plikt til å hindre at bestemte opplysninger kommer til andre enn de som skal ha opplysningene. I utgangspunktet er taushetsplikten til hinder for at opplysninger gis videre til eksempelvis familie, venner, etater eller andre personer.

Grunnen til at vi har regler om taushetsplikt er for å sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell slik at personer ikke unnlater å oppsøke helsetjenesten i frykt for at informasjon skal bli delt unødig. Dette tillitsforholdet er sentralt for at pasienter skal føle seg trygg på å gi informasjon som kan være nødvendig for at helsepersonell skal kunne yte best mulig helsehjelp.

2. Helsepersonells taushetsplikt

Helsepersonells taushetsplikt er regulert i flere lovverk. I denne redegjørelsen vil det bli tatt utgangspunkt i helsepersonelloven.

Hovedregelen knyttet til helsepersonellets taushetsplikt står i helsepersonelloven § 21:

«Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell».

Med «helsepersonell» menes helsepersonell som yter helsehjelp. Det kan eksempelvis være sykepleiere, psykologer, leger og vernepleiere. «Helsepersonell» omfatter også personell som jobber administrativt. I tillegg omfattes elver og studenter som er i helsefaglig opplæring.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Deling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell skal kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, jf. helsepersonelloven § 25 og 45.

Helsepersonell skal «hindre» at andre får kjennskap eller tilgang til taushetsbelagte informasjon. Dette innebærer en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å forhindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Det vil si at forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve taushetsplikten.

«Legems- eller sykdomsforhold» omfatter fysiske og psykiske forhold knyttet til pasienten og helsetilstanden til vedkommende. Det kan eksempelvis være informasjon om diagnoser og medisiner pasienten går på, og eventuelt bivirkninger av medisiner. Når det står «personlige forhold» menes alle forhold som kan knyttes til en person. I tillegg til helseopplysninger kan det være opplysninger om eksempelvis yrke, sivilstand eller økonomisk situasjon. 

Når det gjelder informasjon man «får vite om i egenskap av å være helsepersonell», omfatter også dette opplysninger som man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet. Det sentrale er at vedkommende mottar opplysningene i kraft av å være helsepersonell. Altså vet den som deler informasjonen at vedkommende er helsepersonell. Det kan eksempelvis være informasjon en sykepleier mottar på en fest eller informasjon en psykolog mottar på matbutikken.

3. Kort om pårørendes rett til informasjon

Utgangspunktet er at opplysninger om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er taushetsbelagt. Nærmeste pårørende har likevel rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-3 og 3-4. Ved innleggelse på tvang i psykisk helsevern er hovedregelen at pårørende har rett på informasjon om at det er fattet vedtak om innleggelse. Pårørende har videre rett på nok informasjon til å kunne klage på avgjørelsen, uavhengig av pasientens samtykke, jf. psykisk helsevernforskriften § 10 tredje ledd og psykisk helsevernforskriften med kommentarer § 10. Pårørende har også rett på informasjon om blant annet klageadgang, klagefrist, klageorgan, jf. forvaltningsloven § 17 tredje og fjerde ledd.

Også uten pasientens samtykke har pårørende en rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan for eksempel være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke.

4. Når kan helsepersonell likevel dele opplysninger?

Taushetsplikten skal håndheves strengt, men det finnes likevel tilfeller hvor taushetsplikten kan fravike. Unntakene fra taushetsplikten vil bli behandlet nedenfor i kapittel 4.1 og 4.2.

4.1 Opplysningsplikt

Opplysningsplikt pålegger helsepersonell å handle uten hensyn til taushetsplikten. Det vil si at man er forpliktet til å dele informasjon videre. Formålet med opplysningsplikten er å varsle om en hendelse eller å hindre hendelsen fra å skje, og opplysningsplikten kan derfor også betegnes som en varslingsplikt eller hindringsplikt. Nedenfor, i kapittel 4.1.1, 4.1.2 og 4.1.3, gis noen eksempler på tilfeller hvor helsepersonell har opplysningsplikt.

4.1.1 Helsepersonells plikt til å varsle nødetater

Helsepersonell skal varsle politi eller brannvesen når det er «nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom», jf. helsepersonelloven § 31. Formålet med helsepersonells opplysningsplikt til andre nødetater, er å sikre at nødetatene samarbeider om å avverge at alvorlig skade skjer, eller å begrense omfanget av en allerede utført handling. Eksempel på slike handlinger kan være dersom helsepersonell anser at det foreligger en konkret fare for at en person vil utøve alvorlig vold. Helsepersonell skal videre varsle politiet for å få bistand til å sikre et skadested hvor en person har blitt utsatt for vold.

Det kreves ikke at helsepersonell har sikker kunnskap om at det kommer til å skje en alvorlig skade. Begrunnelsen for at det ikke kan kreves sikker kunnskap er fordi at helsepersonell vil kunne ha lite tid til rådighet.

4.1.2 Avvergingsplikten etter straffeloven § 196

Etter straffeloven § 196 har alle en plikt til å søke og avverge en del alvorlige straffbare handlinger. Lovbestemmelsen ramser opp alle lovbrudd som omfattes. Eksempel på slike lovbrudd er drap, voldtekt, grov kroppsskade og mishandling i nære relasjoner.

Får man informasjon som gjør det sikkert eller mest sannsynlig at noen for eksempel planlegger å drepe eller voldta en person, inntreffer avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Det samme gjelder dersom man får kunnskap om at en person er forsøkt drept og fortsatt lever, men trenger øyeblikkelig hjelp for å overleve.

Det er et krav at lovbruddet fremstår som «sikkert eller mest sannsynlig». I likhet med helsepersonelloven § 31 stilles det ikke krav om sikker kunnskap om at lovbruddet er eller vil bli begått. «Sikkert eller mest sannsynlig» innebærer et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså over 50 % sannsynlig. Det vil si at en person må vurdere det som mer sannsynlig enn usannsynlig at den straffbare handlingen vil bli begått, for å kunne benytte seg av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Her er den subjektive opplevelsen sentral.

Avvergingen kan skje gjennom anmeldelse eller på annen måte. En anmeldelse vil ikke alltid være en tilstrekkelig handling for å avverge lovbruddet. Det kan for eksempel hende at politiet ikke vil rekke å gripe inn. Man kan da avverge «på annen måte». Det vil si at man selv har plikt til å gripe inn i de tilfeller hvor det ikke foreligger nevneverdig risiko. Et eksempel på hvordan man kan gripe inn uten nevneverdig risiko, er å advare den handlingen er rettet mot.

Avvergingsplikten går altså foran taushetsplikten. På samme måte som taushetsplikten, er også avvergingsplikten personlig. I praksis vil det si at en person plikter å søke og avverge et lovbrudd, selv om vedkommendes overordnede eller kolleger mener at det ikke er grunnlag for å varsle.

4.1.3 Opplysningsplikt til barnevernet

Et annet viktig unntak fra taushetsplikten er barnevernsloven § 13-2 som pålegger offentlige ansatte og en del andre yrkesgrupper å melde fra til kommunal barnevernstjeneste dersom det er grunn til å tro at barn utsettes for omsorgssvikt, ikke får behandling for alvorlig skade, viser alvorlige atferdsproblemer eller utsettes for menneskehandel. Dette er strenge krav som omfatter alvorlige forhold. Det er derfor ikke tilstrekkelig at melder er bekymret for et barn. Bekymringen må gjelde ett eller flere av de nevnte forhold.

Til tross for at det er snakk om strenge krav og alvorlige forhold, så er det tilstrekkelig at det er «grunn til å tro». Sammenliknet helsepersonelloven og straffeloven, er det altså en lavere terskel for å melde etter barnevernsloven § 13-2. Dersom man er usikker på om kravet «grunn til å tro» er oppfylt, har barnevernstjenesten veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Det vil si at man kan drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten for å avklare om det foreligger en plikt til å varsle.

Som ved avvergingsplikten er meldeplikten personlig. Det vil si at den enkelte ansatte kan rådføre seg med kolleger og overordnede, men at man kan ikke instrueres til å la være å varsle selv om kolleger eller overordnede er uenige. Det betyr videre at vurderingen verken kan overlates til andre tjenester eller andre ansatte i samme tjeneste.

4.2 Opplysningsrett

Opplysningsrett betyr at helsepersonell i visse situasjoner kan velge at opplysninger skal videreformidles. Felles for reglene om opplysningsrett er at andre hensyn veier tyngre enn hensynene bak taushetsplikten. ​Et eksempel på dette kan være at samarbeid mellom helse og politi, etter omstendighetene, veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personvern. I kapittel 4.2.1 og 4.2.2 gir vi eksempler på noen tilfeller hvor helsepersonell kan ha opplysningsrett.

4.2.1 Samtykke

Samtykke til å gi informasjon videre er regulert i helsepersonelloven § 22. Pasienten kan helt eller delvis frita helsepersonellet fra taushetsplikten med sitt samtykke. Pasienten bestemmer hvilken informasjon som kan deles. Det kan eksempelvis være diagnose eller bivirkninger av medisiner. Helsepersonell kan altså ikke dele informasjon utover dette. Dersom helsepersonell for eksempel deler informasjon om økonomisk situasjon eller sivilstatus, vil dette være brudd på taushetsplikten.

Det stilles visse krav til samtykke:

• Samtykket må være frivillig
• Pasienten må få tilstrekkelig informasjon om hva det er vedkommende samtykker til, hvem som får opplysningene, hva opplysningene skal brukes til og hvilke konsekvenser informasjonsdelingen kan få
• Det er ingen formkrav for samtykke, men det anbefales likevel å inneha et skriftlig samtykke med hensyn til etterprøvbarhet
• Innenfor helse stilles det krav om at pasienten innehar samtykkekompetanse. Samtykkekompetanse innebærer blant annet at vedkommende evne til å ta avgjørelse knyttet til helsehjelp. Det vil blant annet si at vedkommende må ha en alminnelig forståelse av for eksempel konsekvensene av samtykket. Les mer om samtykkekompetanse her.

4.2.2 Tungtveiende private eller offentlige interesser

Helsepersonell kan dele ellers taushetsbelagte opplysninger med andre når «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre», jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Bestemmelsen gir helsepersonell rett til å dele ellers taushetsbelagte opplysninger med andre organer for å avverge nødrettssituasjoner eller andre situasjoner hvor det kan oppstå skader av et visst omfang. Situasjoner som typisk omfattes av disse reglene er truende farer eller situasjoner der det er fare for skadevoldende handling. Et eksempel er dersom en pasient fremsetter en trussel om å drepe noen overfor en psykolog. Da vil psykologen etter disse reglene kunne dele opplysningene med politiet.  Andre tilfeller er hvor helsepersonell blir kjent med at en person innehar eller har annen lovlig tilgang på våpen, eksplosiver eller liknende, og klare grunner tilsier at han eller hun ikke bør ha dette.

I utgangspunktet er det ingen begrensning med hensyn til hvem opplysningene kan deles med. Formålet med bestemmelsen er likevel at helsepersonell skal kunne varsle organer som kan avverge den aktuelle hendelsen. Et slikt organ kan eksempelvis være politiet.

Til sammenlikning har helsepersonell videre adgang til å dele taushetsbelagt informasjon etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 sammenliknet med helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 196. Bakgrunnen for dette er at helsepersonelloven § 23 nr. 4 ikke er avgrenset til å gjelde visse lovbrudd.

4.3 Brudd på taushetsplikten

Som det er nevnt ovenfor er opplysningsplikten en individuell plikt som påhviler den enkelte personlig. Det bemerkes likevel at den individuelle plikten likevel ikke er til hinder for at den enkelte arbeidsplass etablerer rutiner hvor meldinger formelt sett sendes inn i arbeidsgivers/leders navn for å skåne den enkelte ansatte for den belastningen det måtte være å varsle. En leder kan uansett ikke overprøve eller avvise en ansatts bekymring. I praksis vil det si at dersom vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, har den ansatte som er bekymret, ingen andre handlingsalternativer enn å varsle.

Brudd på taushetsplikt kan medføre administrative sanksjoner for sykehuset. Eksempler på administrative sanksjoner er overtredelsesgebyr. Videre kan brudd på taushetsplikt føre til advarsel fra helsetilsynet. I alvorlige tilfeller kan brudd på taushetsplikten gi bøter og fengselsstraff etter straffeloven §§ 209 og 210. Overtredelse av reglene om taushetsplikt kan også føre til tilbakekallelse av autorisasjonen, jf. helsepersonelloven § 57.

Det er viktig å merke seg at å unnlate og varsle når man har opplysningsplikt kan straffes etter straffeloven § 171 om tjenestefeil. Det vil si at å unnlate å varsle etter eksempelvis helsepersonelloven § 31, straffeloven § 196 og barnevernsloven § 13-2 kan ved alvorlige tilfeller føre til bot eller fengsel.

På bakgrunn av dette er det derfor viktig å ha god kjennskap til reglene om taushetsplikt, men også i hvilke tilfeller en kan fravike taushetsplikten. Det er videre viktig å dokumentere skriftlig hvilke vurderinger som er gjort med tanke på taushetsplikt i den konkrete sak.