Pårørendemedvirkning og taushetsplikt

For det første må pasienten få informasjon om at dette er en rettighet de har. Videre må de få informasjon om hva pårørendemedvirkning kan innebære, og om at det er pasienten selv som avgjør i hvor stor grad deres pårørende skal medvirke. Det kan hende at pasienten ønsker at de pårørende skal få enkelte begrensede opplysninger, for eksempel hvor pasienten befinner seg, men ikke mer enn det. Pasienten må også få informasjon om at de selv kan velge hvem som skal være deres nærmeste pårørende. Dersom de for eksempel har en dårlig relasjon til en forelder må de få vite at de kan velge noen andre som sin nærmeste pårørende.

Denne informasjonen burde gjentas flere ganger i pasienten sitt behandlingsforløp. Dette for å sikre at dersom pasienten gis anledning til å ombestemme seg. Det kan være vanskelig for pasienten og uoppfordret informere behandler om dette, og det er derfor viktig at pasienten blir spurt på nytt.

Dersom pasienten ikke ønsker å samarbeide med de pårørende kan det være nyttig å spørre pasienten om hva som er årsaken. Det kan hende at pasienten er redd for at det er helt konkret informasjon, for eksempel at de har inntatt rusmidler, som de pårørende vil få vite om.

Flere pårørende er opptatt med ting på dagtid i ukedager, for eksempel jobb. Det vil kunne gjøre det vanskelig for de pårørende å stille på møter med pasienten og behandlingssted i dette tidsrommet. Det burde så langt det lar seg gjøre legges til rette for at de pårørende får medvirket på et tidspunkt som passer deres hverdag.

Det kan skje at en pasient blir innlagt langt fra der de er bostedsregistrert. Dette vil også kunne bety at de pårørende ikke befinner seg i den byen hvor pasienten er innlagt. Kontakt over telefon, eller andre digitale løsninger kan da være gode alternativer for å sikre god pårørendemedvirkning.

I hpl §23 står det at taushetsplikten ikke medfører at helsepersonell ikke kan dele informasjon som allerede er kjent for de som mottar informasjonen. I mange tilfeller er kanskje de pårørende kjent med hvilken psykisk lidelse pasienten har.

Eksempler:

De pårørende vet fra før at pasienten er diagnostisert med bipolar lidelse. Helsepersonell kan da dele generell informasjon om denne diagnosen, uten å dele personlige opplysninger om sykdomsforløpet til pasienten. Eksempler på slike opplysninger kan være:

• Hva kjennetegner en bipolar lidelse.
• Hva er de vanlige behandlingsformene mot denne sykdommen.
• Hva er typiske symptomer hos bipolar lidelse.

De pårørende kan fra tidligere være kjent med at pasienten får en type medisiner. I den anledning kan det hende at de etterspør vanlige virkninger og bivirkninger av denne medisinen. Helsepersonell kan på generelt grunnlag gi denne informasjonen, uten å gå inn på eventuelle virkninger eller bivirkninger pasienten opplever med den aktuelle medisinen.

Eksempler:

De pårørende kan kan fra før ha kjennskap til at pasienten er innlagt på et konkret behandlingssted, uten å vite hvorfor pasienten er innlagt. I et slik tilfelle kan ikke helsepersonell opplyse om innleggelsesårsaken med mindre pasienten har samtykket til dette. Helsepersonell kan likevel dele generelle opplysninger om hvordan det aktuelle behandlingsstedet vanligvis praktiserer samarbeid med pårørende.

Generell informasjon om for eksempel medikamenter eller andre former for behandling kan også gis til pårørende. Dette forutsetter at denne informasjonen ikke bidrar til å avsløre informasjon om pasienten sine legems- eller sykdomsforhold, eller andre personlige forhold.

Her er et eksempel på dette:

En lege kan svare ut generelle opplysninger om en eller flere type behandlinger og hva de innebærer, uten å nødvendigvis opplyse om det er slik at denne/disse behandlingene tilbys på behandlingsstedet.

Spør de pårørende om hvordan det går med de, og om de har støtte rundt seg. Her kan man også informere de pårørende om hvor de kan henvende seg for støtte.

I noen tilfeller ønsker kanskje de pårørende å dele informasjon med helsepersonellet, og da kan helsepersonellet lytte uten å nødvendigvis dele eller bekrefte noen opplysninger til de pårørende. På denne måten kan de pårørende føle seg hørt og sett, og helsepersonell får viktig informasjon om pasienten.

I en norsk kvalitativ studie fra 2022, med 75 deltakere fordelt på 21 fokusgrupper (Hansson et.al., 2022) kommer det frem at flere helsepersonell opplever taushetsplikten som en stor barriere for pårørendemedvirkning hos pasienter med en psykoselidelse. Dette oppstår når pasienten ikke ønsker at de pårørende skal involveres, og de pårørende ønsker informasjon. Helsepersonellet kan også være enig i at det er hensiktsmessig å involvere de pårørende. I tillegg til et spørsmål om de lov til å dele informasjon med de pårørende, blir det da også et etisk spørsmål:

• Skal man legge til rette for pårørendeinvolvering, da man anser dette som hensiktsmessig for pasienten sin behandling?
• Eller skal man ivareta tillit og relasjon til pasienten ved å lytte til pasienten sitt ønske og ikke involvere de pårørende?

Flere helsepersonell i studien rapporterer at de blir redd for å bryte taushetsplikten, og noen velger dermed å ikke involvere de pårørende i det hele tatt. Flere forteller at de opplever det som vanskelig å forstå taushetsplikten, og dermed også vanskelig å overføre den til klinisk praksis.

Helsepersonellet i studien beskriver noen av de årsakene pasientene har angitt for å ikke ønske å involvere de pårørende. Noen av pasientene ønsket ikke å involvere de pårørende da de ikke ønsket å være en byrde for de. Andre pasienter anga at de var redd for hvilken informasjon helsepersonellet skulle dele med de pårørende, deriblant informasjon om rusbruk.