Medvirkning i psykisk helsevern betyr at pasienter har rett til å være aktivt involvert i beslutninger om sin egen behandling og omsorg. Det handler om at pasienten og de pårørende skal bli hørt, få informasjon og ha innflytelse på tiltak som angår pasienten sin helse. Retten til medvirkning er nedfelt i lov om pasient- og brukerrettigheter § 3-1. Her står det at pasienter har rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelig og forsvarlige tjenesteformer, og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Måten medvirkningen gjøres på må tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.
For at pasienten skal kunne ta en informert beslutning om hvilken behandling de syns er best trenger de å få god informasjon. Dette kan være:
Diagnosen pasienten har og hva dette innebærer
Hvilke behandlingstilbud finnes, og hvilke behandlingstilbud behandler/behandlingsinstitusjon kan tilby
Hvilken behandling anbefales for den diagnosen eller de symptomene pasienten har
Konsekvensene av de forskjellige behandlingene (bivirkninger, henvisning til annen behandler/behandlingssted med evt. ventetid)
Retten til fritt sykehusvalg
Annen viktig informasjon:
Informasjon om støtteordninger i NAV, og samarbeid med NAV, arbeidsplass, skole eller andre aktuelle aktører i pasienten sitt liv
Informasjon om rett til å samarbeide med pårørende. Hva et slikt samarbeid kan innebære, og pasienten sin rett til å avgjøre om de pårørende skal involveres.
Tolk dersom personen er flerspråklig. For å sikre at pasienten får motta og dele informasjon på sitt foretrukne språk er det lurt å spørre pasienten om hvilket språk hen ønsker å gjennomføre samtalen på.
Dersom pasienten er samtykkekompetent stilles det krav til at det er den behandlingsformen pasienten ønsker som blir iverksatt. Dette til tross for at det ikke er den behandlingen pasientens behandler anbefaler eller støtter. Likevel må behandlingstiltaket være tilgjengelig og forsvarlig. Pasientens rett til å medvirke skal aldri gå på bekostning av faglig forsvarlig behandling.
Ja. Selv om pasienten ikke ønsker å benytte seg av den behandlingsformen behandleren/helsepersonellet anbefalte har pasienten fortsatt krav på helsehjelp. Pasienten skal da få informasjon om hvilke andre behandlingstilbud som er tilgjengelig. Pasienten skal gis et reelt valg, noe som innebærer flere behandlingsalternativer.
Dersom den institusjonen pasienten er innlagt på ikke tilbyr den behandlingen pasienten ønsker, skal pasienten informeres om eventuelle konsekvenser ved å bli henvist dit denne behandlingen tilbys. Dette kan for eksempel være ventetid på det aktuelle behandlingsstedet eller hos behandleren. Pasienten skal også likevel få informasjon om den behandlingen de kan tilby der pasienten allerede får oppfølging. På denne måten får pasienten en reell mulighet til å velge den behandlingen som er best for hen i lys av behandlingens type, reisevei, ventetid osv.
Helsepersonellet skal legge til rette for at alle pasienter i for eksempel en psykiatrisk avdeling skal få medvirke så mye som det praktisk lar seg gjøre. Likevel kan interessene til en pasient komme i konflikt med interessene til en annen pasient.
Eksempel: Helsepersonellet på jobb i en psykiatrisk enhet en fredag må disponere ressursene slik at alle pasientene får handlet før helgen. Dette har vært en ønske fra pasientene og er planlagt inn i deres ukeplan. På fredag morgen forteller Kurt at han har veldig lyst til å dra i svømmehallen etter at han har vært og handlet. Dersom dette skal la seg gjennomføre vil dette gå på bekostning av handlingen til Kari, en annen pasient i enheten.
Det vil ikke her være mulig å få gjennomført både handling og svømming for kurt uten at det går på bekostning av Kari. Likevel kan Kurt gis anledning til å medvirke ved å få avgjøre om det er svømmehallen eller handling som er viktigst for han.
Selv om pasienten har rett til å medvirke i sin behandling innebærer ikke dette at pasienten har rett til å bestemme alt. Helsepersonellet har andre lovfestede hensyn som de må ta:
Et eksempel på dette er at legen ikke kan skrive ut avhengighetsskapende medikamenter til en pasient/bruker de har grunn til å mistenke at har en avhengighetsproblematikk.
Andre eksempler på dette er at legen ikke kan tilby behandling som er frarådet for den tilstanden/sykdommen pasienten har.
Dette innebærer at taushetsplikten bortfaller dersom helsepersonellet blir gjort oppmerksom på noe som kan påføre skade på pasienten selv eller andre. Helsepersonellet har da en plikt til å iverksette tiltak for avverge dette, noe som eksempelvis kan være å informere politi eller barnevern.
Eksempler:
Planlagt vold eller drap
Kjøring i ruspåvirket tilstand
Mistanke om omsorgssvikt av barn
Mistanke om skade på eller omsorgssvikt av dyr
Case:
En alenemor til en gutt på 5 år går til psykolog for behandling av sin depresjon. Moren forteller psykologen om at hun i perioder er så sliten at hun ikke klarer å stå opp om morgenen, og at hun ligger i sengen hele dagen. Psykologen spør om hvem som tar seg av sønnen mens moren ligger i sengen. Moren svarer at sønnen er 5 år, og klarer seg fint selv. Han kan selv hente seg mat i kjøleskapet, gå på toalettet og se tegnefilm på tv. Psykologen forklarer for moren at sønnen ikke er gammel nok til å klare seg selv, og at når moren er så syk som hun er nå, fremstår det som at hun ikke er i stand til å gi sønnen den omsorgen han trenger. Psykologen foreslår at de sammen tar kontakt med barnevernet og informerer om situasjonen. Moren ønsker ikke å kontakte barnevernet, og minner psykologen på at hun har taushetsplikt.
Psykologen har en avvergeplikt når hun mistenker at et barn blir utsatt for omsorgssvikt. Taushetsplikten bortfaller derfor i dette tilfellet, og det er ikke et alternativ å ikke kontakte barnevernet. Psykologen kan likevel gi moren en mulighet til å medvirke, ved å tilby at psykologen og moren sammen kan ta kontakt med barnevernet. På denne måten kan moren også fortelle det som hun opplever som utfordrende med hjemmesituasjonen. Dette kan også legge til rette for et bedre samarbeid mellom mor og barnevern.
