Tvangsbehandling

1. Hva er tvungen behandling?

Tvungen behandling er lovregulert i psykisk helsevernloven (phvl.) § 4-4. Tvungen behandling omfatter behandling med medisiner eller ved tilførsel av næring ved alvorlige spiseforstyrrelser. Det kan også være samtaleterapi, gruppetiltak og andre mindre inngripende tiltak. Tvungen behandling kan bare gis til pasienter som er under tvungent psykisk helsevern, og kan gjennomføres selv om pasienten ikke ønsker behandlingen.

Tvungen behandling kan gis både ved døgnopphold i institusjon og uten døgnopphold. Døgnopphold betyr at pasienten bor fast på institusjon for en periode. Uten døgnopphold innebærer at pasienten bor hos seg selv men må møte ved behandlingssted til fastsatte tidspunkt, for eksempel for å få medikamenter. Pasienter som er inne til observasjon etter phvl. § 3-2 kan ikke tvangsbehandles. 

Lovverket gir også adgang til å ta for eksempel blodprøve for å måle nivå av medikamentet i kroppen, og andre prøver som er nødvendige for å gi forsvarlig behandling.

2. Når kan tvangsbehandling gjennomføres?

Det er flere betingelser som må være til stedet for at en pasient kan tvangsbehandles.

2.1. Vilkårene for tvangsbehandling

1. Pasienten må være underlagt tvunget psykisk helsevern etter phvl. § 3-3. 
   
2. Behandlingen må klart være i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Dette betyr at man ikke kan eksperimentere med behandlingen.
   
3. Pasienten mangler samtykkekompetanse. Spørsmålet om en pasient er samtykkekompetent knytter seg til den konkrete helsehjelpen. Pasienten kan mangle samtykkekompetanse i relasjon til behov for innleggelse i psykiatrien, men ha samtykkekompetanse i spørsmålet om medisinering. Det må derfor vurderes for hvert enkelt tilfelle om en pasient har samtykkekompetanse eller ikke.
   • Unntak: Dersom det er nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse.
4. For behandling med medikamenter:
   • Medikamentet må være registrert i Norge og det må være vanlige doser. 
   • Behandlingen med medikamentet må ha en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger. Den positive virkningen av medikamentene skal være vesentlig større enn bivirkningene. Medisiner med lite effekt og sterkt belastende bivirkninger kan ikke brukes.
5. For tilførsel av næring:
   • Pasienten må ha en alvorlige spiseforstyrrelser.
   • Det må være et strengt nødvendig behandlingsalternativ. 
6. Det må være forsøkt å oppnå samtykke til behandlingen, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Det skal også vurderes om andre frivillige tiltak som alternativ til behandlingen kan tilbys. Dette er for å prøve og oppnå et frivillig samarbeid rundt behandlingen selv om det er et tvungent vern.
   
7. Pasienten må ha vært tilstrekkelig undersøkt. 
   
8. Behandling kan kun gjennomføres når det er stor sannsynlighet for at behandlingen vil føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring. Den forventede virkningen av medisinene må være av «kvalifisert art», og det må være en markant endring i tilstanden.
   
9. Medikamentell behandling uten samtykke kan ikke startes før det har gått fem dager med tvungent psykisk helsevern. Tiden fra innkomst til det besluttes tvungent psykisk helsevern og tiden med tvungen observasjon telles ikke med. Formålet med fem dagers regelen er å oppnå et bedre beslutningsgrunnlag for eventuelt medisineringsvedtak og øke muligheten for frivillig medisinering.
   Det er to unntak:
   • Å vente vil føre til vesentlig helseskade for pasienten. Det gjelder alvorlig og akutt risiko for betydelig forverring. At pasienten har mye symptomer er ikke i seg selv grunnlag for å korte ned tiden. Derimot kan alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, vrangforestillinger som fører til livstruende spisevegring og psykologiske helseskader kan medføre grunnlag for å korte ned tiden.
   • Pasienten er allerede godt kjent av institusjonen. Dette forutsetter at institusjonen er oppdatert og har tilstrekkelig informasjon om pasienten. Unntaket gjelder mest i de tilfellene pasienten allerede er inne til behandling. Unntaket vil normalt ikke være oppfylt ved førstegangsbehandling av psykose.

3. Andre vilkår

For at tvangsbehandling kan starte må faglig ansvarlig med spesialistutdanning fatte et vedtak. Dette må gjøres etter samtale med annet kvalifisert helsepersonell. Fordi tvangsbehandling er så inngripende i en pasients integritet stilles det strenge krav til begrunnelsen av vedtaket. Det som må skrives i vedtaket er listet opp i psykisk helsevernloven § 4-4a. 

Vedtak om tvangsmedisinering må skrives i et eget vedtak og lengden kan settes til maksimalt 3 måneder. For andre behandlingsformer kan beslutningen om at behandlingstiltakene skal iverksettes skrives i samme vedtak, og det kan gjelde for maksimalt 3 uker av gangen.

Ved tvangsmedisinering skal medisinen som hovedregel bli gitt gjennom munnen, med mindre dette ikke er mulig. Depotinjeksjoner skal ikke gis ved behandling av akutte sinnslidelser.

4. Rettigheter

Vedtak om tvangsbehandling kan påklages til Statsforvalteren av pasienten selv og pasientens nærmeste pårørende, dette kan gjøres både skriftlig og muntlig.